"We need to be sure Iraq doesn't lose, Iraq's fall is worst risk". Reagan-administrasjonens politikk overfor Irak 1980-84

Abstract

Da Ronald Reagan ble president i USA i 1981 hadde ikke Irak og USA et offisielt forhold. Helt siden Seksdagerskrigen i 1967 hadde kontakten nærmest vært ikke-eksisterende. Imidlertid forandret dette seg i løpet av de fire første årene under Reagan. Det var langt fra en planlagt tilnærming. Det denne oppgaven belyser er at frykten for de amerikanske interessene i Persiabukten, først Sovjetunionen, så olje, gjorde at USA litt etter litt tilnærmet seg Irak. Fra 1982 ble handelen mellom landene trappet opp, etter at Irak ble fjernet fra listen over land som støtter terror. Samme år begynte amerikansk og Irakisk etterretning med et samarbeid. Dette var imidlertid ikke en del av en større plan. Frem til høsten 1983 fantes det nesten ikke langsiktige planer for Persiabukten. Hva som skulle være grunnlaget for politikken var usikkert. Det var i stedet for politikerne i Washington, hendelsene i Persiabukten og krigen mellom Iran og Irak som bestemte politikken. Det var først da krigen ble trappet ytterlige opp høsten 1983 at politikken ble et tema også i Washington. I utgangspunktet var USA nøytrale i krigen mellom Iran og Irak. Nøytraliteten lå fast som den sentrale politikken gjennom hele perioden. Gråsonen var derimot meget stor. Selv etter at USA og Irak i november 1984 ble enige om å gjenopprette de diplomatiske forbindelsene høsten 1984, rett etter gjenvalget til Reagan, hevdet USA å vær nøytrale i krigen mellom Iran og Irak Gjennom disse fire årene hadde USA gått fra å ikke ha et forhold til Irak, til å støtte Irak med etterretningsinformasjon, eksportere mengder av utstyr og gi Irak mange millioner dollar i subsidier. USA kunne ikke tillate at Irak, som Afghanistan og Iran, ble nok et land de ikke hadde inngang til.