Abstract
I dagens kulturpolitikk anerkjennes det at museer skal gjenspeile samfunnet de er en del av, og reflektere et mangfold av perspektiver og virkeligheter. Til tross for bevisstheten rundt museenes samfunnsrolle, er det få museer som jobber for å inkludere skeive perspektiver i sitt formidlingsarbeid. Fortsatt er det mange museer som privilegerer heteronormative strukturer og narrativ, og dermed bidrar til å begrense mulighetene for nytenkning og innovasjon, samt alternative fortellinger og formidlingsformer. I denne avhandlingen undersøker jeg hvordan skeive perspektiver kan bidra til å solidarisere museenes utstillingspolitikk, og skape mer inkludering og mangfold i kultur- og museumssektoren. Med utgangspunkt i Pride Art-utstillingen 2019, I fought therefore I am, vil jeg granske problematikken tilknyttet representasjonen av skeive perspektiver på museer, og undersøke hvilket potensial et skeivt utgangspunkt kan ha i formidlingen av kunst og kultur. Siden 1985 har kunstnere i Pride Art organisert skeive kunstutstillinger i Oslo, men disse utstillingene har til nå fått lite oppmerksomhet i kultursektoren, og er aldri tidligere blitt undersøkt fra et museologisk perspektiv. Gjennom intervjuer med skeive kunstnere som deltar i Pride Art og en visuell analyse av utstillingen, har jeg analysert hvilke konsekvenser Pride Arts skeive perpektiv har for utstillingens innhold, utforming og formidling. Med skeiv teori som et teoretisk rammeverk argumenterer jeg for at utstillingen, i kraft av bestemte normbrudd, kommuniserer og problematiserer spørsmål om museers normativitet. Slik bidrar utstillingen til å skape et alternativ til dominerende praksiser i dagens kunst- og kulturformidling, ved å sette mangfold, fellesskap, solidaritet og inkludering i sentrum. Slik kan utstillingen fungere som et alternativt rom for kunst hvor de besøkende kan bli mer selvreflekterte, og få mer bevissthet om problemene som knytter seg til museenes normativitet. På samme tid er utstillingen en del av den større debatten om museenes samfunnsrolle, og kan være en kilde til kunnskap om hvordan museer kan bli mer inkluderende og i større grad etterkomme sin samfunnsrolle. Jeg konkluderer med at selv om Pride Art i lang tid har bidratt med å skape bevissthet rundt skeive menneskers liv og virkelighet, burde også etablerte museer strebe mot å inkludere skeive perspektiver i sitt formidlingsarbeid for å kunne være inkluderende og samfunnsaktuelle institusjoner.