Abstract
Veterandagen ble innført av Stortinget i 1996, men først i 2011 ble den gjort til en stor, offentlig markering av Regjeringen. Den nye merkedagen ble lagt til frigjøringsdagen 8. mai. Denne oppgaven analyserer den årlige hovedtalen som har blitt holdt i perioden 2011–2019 på Akershus festning, som en del av Regjeringens arrangement på dagen. Problemstillingen oppgaven vil besvare er: Hvordan bidrar hovedtalene på 8. mai til å retorisk innlemme veterandagen i frigjøringsdagen, og hvilket verdensbilde skapes i talene? Talene undersøkes gjennom en toposanalyse og en pentadisk analyse. Toposanalysen gir innsikt i de valgene talerne har gjort, hvilke topoi som har kommet med i talene og hvilke topoi som er valgt bort i talenes narrativer. Den pentadiske analysen tar for seg talene som et drama, og viser at talene inneholder to fortellinger (pentader). Den ene er en historiefortelling om andre verdenskrig og dagens internasjonale operasjoner. I historiefortellingen vises talerens verdensbilde, og søker å skape en forståelse for at de verdiene det ble kjempet for under andre verdenskrig, er de samme verdiene dagens soldater kjemper for i internasjonale operasjoner, og i forsvaret av Norge. Den andre pentaden er en rammefortelling som forteller publikum hvordan vi skal oppfatte historien. I rammefortellingen fungerer taleren som en representant for oss alle – for nasjonen – som deler av sitt verdensbilde og dermed former og skaper felleskap rundt noen sentrale verdier: fred, frihet og demokrati. Selv om veterandagen er skapt for å anerkjenne veteranene, kommer ikke dette i stor grad til syne gjennom de ni talene oppgaven omfatter. I søket etter en gruppe som konstitueres i talene finner vi at det ikke er veteranene, men folket som konstitueres. Et folk som deler talerens forståelse av historiefortellingen. De som ikke deler denne forståelsen ekskluderes av taleren. Det fører til at anerkjennelsen av veteranene hviler tungt på at publikum tilslutter seg talerens verdensbilde. I tillegg er det varierende hvem som er inkludert i gruppen som anerkjennes i talene. Analysen peker dermed mot at talerne i større grad holder epideiktiske taler som er egnet til å skape nye forståelser hos publikum. Ikke nødvendigvis nye forståelser av våre mange nye helter, men av hvem vi er som et folk og hvilke verdier vi mener det er verdt å kjempe for.