Om aksept av langdistanserefleksiver i norsk: En elevundersøkelse.

Abstract

I den normative skolegrammatikken, som elevene i stor grad lærer gjennom undervisningen, er regelen at det refleksive pronomenet skal referere til et subjekt i tredje person innenfor den finitte setningsgrensen (Vinje, 2014, s. 13). Funn fra tidligere forskning på feltet har imidlertid vist utstrakt bruk av refleksive pronomen i posisjoner utover reglene i den normative grammatikken (Julien, 2015; Johnsen, 2012; Lødrup, 2009; Strahan, 2001). Det er imidlertid ikke gjort noen undersøkelser med elever som informanter. Ettersom det er en slik uoverensstemmelse mellom skolegrammatikken og faktisk språkbruk, gjennomførte jeg en undersøkelse, som presenteres i denne oppgaven, som tok sikte på å undersøke om (1) elever aksepterer langdistansebinding i setninger med refleksiver i norsk, og om det kan forklares normativt eller deskriptivt, og (2) hvilke følger funnene kan ha for grammatikkundervisningen til norsklærere. Arbeidshypotesen min var at elever aksepterer langdistansebinding av refleksiver i norsk. Funnene fra denne undersøkelsen bryter med den tradisjonelle skolegrammatikken, der regelen er at det refleksive pronomenet må peke tilbake på et subjekt innenfor setningsgrensen (se for eksempel læreboka Moment Vg2 2016, s. 321). Ettersom undersøkelsen viser at skoleelever i sin språkbruk er mindre restriktive i bindingen av refleksiver, noe som er plausibelt å hevde at også gjelder andre grammatiske fenomener, reiser dette spørsmålet om hvordan norsklærere skal undervise i grammatikk. Diskusjonskapittelet i oppgaven tar derfor for seg dette spørsmålet. Diskusjonen vil ha den nye læreplanen som trer i kraft fra august 2020 som bakteppe.