Abstract
I dette prosjektet tar jeg for meg fagfornyelsens nye læreplan i norsk for ungdomstrinnet og videregående, slik den foreligger på Utdanningsdirektoratets nettsider. Prosjektet undersøker i hvilken grad den aktuelle læreplanen kommuniserer klarspråklig med sin komplekse brukergruppe; lærere, skoleledere, foreldre og elever. Språkrådet anser tekster som klarspråklige dersom leserne kan finne det de trenger, forstå det de leser og ta i bruk det de finner, til å gjøre det de skal. Ved å slippe til stemmer fra ulike brukergrupper gjennom intervjuer og protokollanalyser, blir læreplananalysen tilført et brukerperspektiv. Slik kommer sannsynlige klarspråkrelaterte styrker og svakheter ved læreplanen til syne. I tillegg støtter jeg meg på tekstanalyser av utvalgte læreplandeler, for å besvare hvorfor kommunikasjonsutfordringer oppstår. Ved hjelp av Modelleseranalyse undersøker jeg i tillegg hvilke Modellesere som konstrueres i teksten, noe som igjen kaster et teoretisk lys over funn i intervju- og protokollanalysen. Prosjektets analyser viser hvordan og hvorfor læreplanteksten ikke evner å kommunisere adekvat med alle brukergruppene. Teksten henvender seg først og fremst til lesere som er normsystematisk integrert i skoleinstitusjonens fagspråk og sjangre. Lesere uten denne kompetansen, typisk lesere fra elevbrukergruppen og foreldrebrukergruppen, møter på problemer i teksten og tilskrives lavere status i kommunikasjonssammenhengen slik teksten er bygd opp. Dette blir særlig synlig ved at det ikke konstrueres noen Elevmodelleser i læreplanteksten. Mitt klarspråkprosjekt viser gjennom analysene at fagfornyelsens norsklæreplan for ungdomstrinnet og videregående, i noen grad kommuniserer klarspråklig med utvalgte brukergrupper. Teksten fungerer først og fremst som styringsdokument, på bekostning av andre viktige funksjoner. Læreplanens potensial begrenses ved at den ikke legger til rette for lite kompetente lesere, og tilbyr leseren liten hjelp til å forankre teksten kontekstuelt.