| dc.description.abstract | I løpet av den europeiske kolonialismens storhetstid dro over 200 nordmenn til Afrika for å tjenestegjøre i Fristaten Kongo (1885-1908). Sjøfolk, offiserer, jurister og leger arbeidet for myndighetene i kolonien som i ettertid er kjent for et av de mest brutale regimene i kolonihistorien. De norske kolonistene, ofte kalt «kongofarere», fikk betydelig oppmerksomhet i pressen i sin samtid. Norske aviser var fylt med nyhetsartikler, leserbrev, reiseskildringer, vitenskapsartikler og kuriosa fra det eksotiske hjertet av Afrika. Denne oppgaven tar for seg norske avisers dekning av Fristaten Kongo, norske kongofarere og den internasjonale humanitære debatten i perioden 1900-1908. Norske aviser hadde en kritisk konsensus i nyhetsdekningen med mindre variasjoner avhengig av avisenes politiske grunnsyn. Dette eksemplifisert ved dekningen i hovedstadsavisene Aftenposten, Morgenbladet, Dagbladet og Social-Demokraten. Fra 1903 og fremover ble dekningen av Kongo i større grad sett i lyset av europeisk politikk, altså som en konflikt mellom Storbritannia og Belgia - uten at dette endret den kritiske tonen. Dette kan indikere at situasjonen i Kongo ble oppfattet mer som en europeisk politisk konflikt enn en humanitær katastrofe. I tillegg til nyhetssaker, ble det trykket en betydelig mengde underholdningsstoff knyttet til Kongo som leserbrev, koloniale fortellinger, vitenskapsartikler og kuriosa. Dette stoffet bærer større preg av en nedverdigende europeisk kolonial diskurs. Dette kan virke som en dualisme, men i et postkolonialt perspektiv er det derimot ikke en fundamental forskjell mellom de kritiske nyhetsartiklene og underholdningsstoffet. Ved å se på representasjoner, bilder og konstruksjoner i lys av Edward Saids orientalisme og Frantz Fanons postkoloniale kritikk, finner vi en rekke vedvarende felles trekk der Kongo og afrikanere blir fremstilt som fremmede, eksotiske, irrasjonelle og primitive. Selv om avisene skrev om norske kongofarere, ble disse kolonistene i svært liten grad knyttet til de humanitære forholdene. Rollen og ansvaret til norske kolonister ble altså ikke problematisert i norsk presse. De mange eksotiske og sensasjonelle oppslagene fra Kongo i norske aviser vitner om kanskje utenriksdekningen fra Afrika sin fremste funksjon: underholdning. Den samlede pressedekningen indikerer at den norske offentlighetens forhold til europeisk kolonialisme ikke var entydig kritisk eller støttende, men mer ambivalent. En europeisk kolonial diskurs var sterkt tilstede, men individuelle forskjeller vitner om divergerende oppfatninger i den norske offentligheten. Nordmenn ble i liten grad knyttet til de negative sidene ved kolonialiseringsarbeidet. | nob |