| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven er en komparativ analyse av forebyggingsstrategiene i handlingsplanene mot radikalisering og voldelig ekstremisme av henholdsvis regjeringene Stoltenberg II og Solberg, samt konteksten handlingsplanene oppstår i fra perioden 2010 til 2019. Oppgaven benytter seg av flere teoretiske rammeverk for å belyse denne utviklingen og streber etter å forklare likheter og forskjeller både mellom handlingsplanene selv, og konteksten de oppstår under i Stortinget. Radikalisering forstås som en prosess der en person i økende grad aksepterer bruken av vold for å nå sine mål. Voldelig ekstremisme forstås deretter som aktiviteten til individer som aksepterer bruken av vold for å oppnå sine ambisjoner. Oppgaven benytter seg av Ingrid Sahlins kriminalitetsforebyggingsmodell i sin analyse over forebyggingsstrategier som er benyttet overfor det som oppfattes som «problemet» radikalisering og voldelig ekstremisme i handlingsplanene. Analysen viser at begge handlingsplanene prioriterer effektiviseringstiltak i sine respektive forebyggingsstrategier, der økt kunnskap om fenomenet og effektivisering av institusjonene er gjeldende. Oppgaven viser at norsk ekstremismeforebygging baserer seg på oppfattelsen om at årsaksmekanismene som fører til rusavhengighet, kriminalitet og voldsatferd i stor grad er de samme som fører til en radikaliseringsprosess. Oppgaven støtter dette perspektivet og viser til at forebyggingsstrategiene i lang grad baserer seg på prinsippet om at velferdsstatens verktøykasse og sikkerhetsnett i stor grad er egnet til å håndtere radikalisering og voldelig ekstremisme. Derimot oppstår det et veiskille i bekjempelsen av «problemet» når forebyggingsstrategiene diskuteres i Stortinget. Gjennom tematisk analyse av handlingsplanene selv, og konteksten de oppstår i Stortinget, viser oppgaven at forebyggingsstrategiene vektlagt går mellom det generelle og det inkluderende, og det spesifikke og kontrollerende. Når fenomenet radikalisering og voldelig ekstremisme diskuteres i generelle termer, uten en spesifikk trusselaktør anses fenomenet gjennom et integrasjonsperspektiv der arbeids- og utdanningsfremmede tiltak for å forhindre utenforskap er løsningen. Derimot når fenomenet diskuteres tilknyttet spesifikke aktører, anses fenomenet gjennom et sikkerhetsperspektiv der løsningen finnes i sikkerhetspolitikkens repertoar. Regjeringene har invitert til et bredt samarbeid i sin kamp mot fenomenet og flere aktører har påtatt seg ansvaret. Derimot oppstår det utfordringer i forebyggingsarbeidet tilknyttet ansvarsavklaringer, definisjoner på problemet, samkjøring av strategier og vektleggingen av de langsiktige og byggende tiltakene, og de kortsiktige og repressive tiltakene. | nob |