Strategisk kompetanseutvikling – styring eller ledelse? En kvalitativ analyse av møte mellom ideal og praksis i en klinisk avdeling ved Oslo Universitetssykehus

Abstract

Mangelen på høyspesialiserte sykepleiere beskrives som en av sykehusets virkelige «hodepiner». Det å sikre denne type kompetanse står av den grunn høyt oppe på agendaen til Oslo Universitetssykehus (heretter OUS). Denne studien er en kvalitativ casestudie hvor problemstillingen stiller spørsmål om hvordan strategisk kompetanseutvikling i sykehus kan forstås fra både et instrumentelt styrings- og et institusjonelt ledelsesperspektiv. Formålet har vært å utfordre normativ teori om strategisk kompetanseutvikling ved å anvende organisasjons- og ledelsesteori. I denne forbindelse trekkes det på praksisnære elementer fra helsesektoren med mål om å fremstille arbeidet med strategisk kompetanseutvikling mer virkelighetsnært og sektorspesifikt. Konkret ser studien på hvordan OUS jobber med å sikre rett kompetanse på en avdeling som strever med å få tak i høyspesialiserte sykepleiere. Dette gjøres ved å studere prosesser relatert til strategisk kompetanseutvikling samt lederopplæring- og utvikling tilknyttet samme tematikk. Empirien i studien består av åtte kvalitative intervjuer med syv ansatte tilhørende OUS. Informantene som er intervjuet jobber bredt i OUS med funksjoner innenfor HR og lederopplæring- og utvikling eller som førstelinjeledere på avdelingen som er caseutvalg. Det benyttes også sentrale planer som tilleggsdata for å belyse studiens problemstilling. Studiens funn illustrerer hvordan strategisk kompetanseutvikling i sykehus kan forstås fra både et instrumentelt styrings- og et institusjonelt ledelsesperspektiv. Funn fra datamaterialet viser at rekrutterings- og kompetanseplaner har ulik betydning i arbeidet med strategisk kompetanseutvikling for ansatte på OUS. Funn om lederopplæring- og utvikling samt støtteverktøy viser at ansatte vektlegger forskjellige aspekter når de snakker om tematikken. Funn om utfordringer i prosessen med strategisk kompetanseutvikling tegner opp et komplekst utfordringsbilde hvor ansatte opplever noen av de samme utfordringene, men vektlegger forskjellige typer av utfordringer og ser for seg ulike løsninger. Oppsummert gir funnene innsikt i hvordan ansatte på OUS har ulike perspektiver og tankemåter i deres arbeid med strategisk kompetanseutvikling. De ulike perspektivene illustrerer videre et spenningsforhold mellom ideal og praksis da strategisk kompetanseutvikling forutsetter både hensiktsmessig styring og ledelse. Studiens funn eksemplifiserer hvordan styring og ledelse benyttes i ulikt omfang og hvordan dette avhenger av hvilken kontekst den konkrete situasjon foregår i og av det organisatoriske nivået. Funnene viser videre at elementer av styring og ledelse i noen tilfeller kan erstatte eller konkurrere med hverandre, men også at de betinger hverandre og i stor grad utøves samtidig. Studien presenterer derfor et alternativt syn på strategisk kompetanseutvikling hvor både det instrumentelle styrings- og det institusjonelle ledelsesperspektivet vies plass, og hvor samspillet imellom styring og ledelse blir vektlagt.