Abstract
Denne masteroppgaven tar for seg Kameruns frigjøringsbevegelse (UPC) og dens forgreining i Frankrike i 1950-årene. Etter andre verdenskrig ble det todelte Kamerun administrert av henholdsvis Frankrike og England under FNs tilsynsordning. UPC ble dannet i Douala i 1948 med mål om å kjempe for landets enhet og selvstendighet. Partiet brukte alle lovlige og tilgjengelige virkemidler som var gitt av FN for å nå disse målene. Når landet oppnådde sin selvstendighet i 1960, var det imidlertid uten UPC og uten demokratiske valg. I løpet av FNs spesialforsamling som gikk over 3 uker i begynnelsen av 1959, ble det bestemt hvordan Kamerun skulle trå ut av tilsynsforholdet og bli en selvstendig nasjon. Etter press fra Frankrike og Kameruns sittende regjering ble det bestemt at det ikke var nødvendig med valg i forkant. For UPC, som var forbudt i Kamerun siden 1955, var dette et svik mot demokratiske prosesser og mot en reell frigjøring i landet. Kamerunske studenter utgjorde størsteparten av UPCs forgreining i Frankrike. En stor andel av studentene engasjerte seg politisk og tok del i arbeidet til UPC, enten via egne lokallag , eller via studentorganisasjoner. Enkelte studenter hadde tett brevkontakt med UPCs ledere i Kamerun eller i eksil. Studentene arrangerte møter, demonstrasjoner og prøvde å informere pressen og politiske partier om forholdene i Kamerun. Studentene hadde også sine egne aviser i Frankrike. En av studentenes viktigste oppgaver var å vekke opinionen i Frankrike og til dels internasjonalt . I midlertid hadde franske myndigheter streng kontroll over hva studentene foretok seg og hva de skrev om. Husransakelser, avisinndragelser og stans av demonstrasjoner svekket studentenes mulighet til å spre informasjon. Agendaen på politiske møter ble også rapportert til myndighetene, blant annet med bidrag fra kamerunske studenter i opposisjon til UPC. Til tross for disse hindringene, kan vi likevel i dag se at noen av studentenes bidrag for å fremme UPCs mål, også har bidratt med verdifull dokumentasjon, blant annet av prosessen i FN som regulerte Kameruns vei ut av tilsynsforholdet. Av støttespillere i Frankrike har de fleste hatt en eller annet tilknytning til kommunistpartiet (PCF). De viktigste støttespillerne var et knippe advokater. Disse forsvarte fengslede UPC tilhengere i Kamerun og de bisto lederne av partiet juridisk. Etter 1958 ble advokater som delvis hadde hatt base i Kamerun utvist og mistet innreisetillatelse og dermed forhindret videre i dette arbeidet. De beholdt imidlertid kontakt med UPCs medlemmer i Frankrike. PCF er det eneste politiske partiet i Frankrike som har vist støtte til UPC. Dette har bidratt til at UPC raskt ble anklaget for å ha et tett samarbeid med internasjonal kommunistbevegelse. Til tross for dette har aldri UPC hatt et partiprogram som antydet at partiet var kommunistisk og lederne har heller ikke uttrykt det. For partiets ledere handlet det først og fremst om å ta i mot støtte fra dem som var villig til å gi det.