Behandling av protesestomatitt ved bruk av vevstrimmer.

Abstract

Mål: Målet for studien er å undersøke hvor effektivt vevstrimmer er for behandling av protesestomatitt, en inflammasjon som kan oppstå hos protesebærere. Metode:Masteroppgaven er en litteraturstudie. Litteratur og forskning kan gi et bilde av hvor relevant problemstillingen er. Informasjon ble samlet fra lærebøker i protetikk og gjennom databasen PubMed. Resultat: Vanligste årsaken til slimhinneforandringene blant alle individene var knyttet til protesebruk (8,4% av lesjonene). Risikofaktorene var å være mann, hvor lang tid protesen var brukt og om personen var eller er røyker. Forholdet mellom bruk av protese og orale lesjoner var enda mer understreket fra en studie fra Brasil som evaluerte voksne som brukte partiell eller hel proteser. Lesjonene som var relatert til Candida infeksjon og inflammasjonsforandringer, forekom ofte i aldersgruppen 50 til 70 år (Lamster et al; 2008). 8 Høyeste prosentandel av lesjoner var ved bruk av helproteser i overkjeven. 7 Infeksiøs stomatitt kan behandles medikamentelt (nystatin eller andre antimykotika), gjerne etter mikrobiologisk diagnostikk. Protese og munnhule kan behandles med klorhexidin, med temporær effekt på stomatitt. Vevstrimmere motvirker skader av dårlig tilpassede og infiserte proteser. Klinisk og histologisk sees bedring av forholdene i slimhinnen. Vevstrimmere hjelper til å bedre formgivingen på eksisterende proteser og kan gi bedre forhold for ny protese. Konklusjon: Det blir ofte forskjell i det orale vev før og etter påføring av vevstrimmere (Klein et al; 1984). 50 Det viste positive resultater etter bruk av vevstrimmere og ga klinisk bemerkelsesverdig tilheling etter at dette blir brukt. Det kan skyldes de gode fysiske egenskapene til vevstrimmere, blant annet resiliens og viskositet, som gjør til at vi får en jevn fordeling av belastning på hele protesen, og ikke minst at produktet er lett å håndtere. Vevstrimmere har begrenset funksjonstid. De herdes i løpet av fire til åtte uker på grunn av tap av mykner (phtalater)

Aim: The aim of the study is to investigate how effective tissue conditioners is for the treatment of denture stomatitis, an inflammation that can occur in denture wearing users. Method: The thesis is a literature study. Literature and research can give a picture of how relevant the problem is. Information was collected from textbooks in prosthodontics and through the PubMed database. Result: The most common cause of mucosal changes among all individuals was related to prosthesis use (8.4% of lesions). The risk factors were being male, how long the prosthesis was used and whether the person was or is a smoker. The relationship between the use of dentures and oral lesions was even more emphasized from a study from Brazil that evaluated adults using partial or full dentures. The lesions related to Candida infection and inflammatory changes often occurred in the age group 50 to 70 years (Lamster et al; 2008).8 The highest percentage of lesions was for full upper dentures.7 Infectious stomatitis can be treated through medication (nystatin or other antimycotics), preferably after microbiological diagnostics. Prosthesis and oral cavity can be treated with chlorhexidine, with temporary effect on stomatitis. Tissue conditioners counteract the damage caused by poorly fitted and infected dentures. Clinically and histologically, improvement of conditions in the mucosa is seen. Tissue conditioners help to improve the design of existing dentures and can provide better conditions for new dentures. Conclusion: There is often a difference in the oral tissue before and after the application of tissue conditioners (Klein et al; 1984).50 It showed positive results after using tissue conditioners and gave clinically remarkable healing after use. This may be due to the good physical properties of tissue conditioners, including resilience and viscosity, which allow us to achieve a uniform distribution of load across the entire denture, and on the other hand it is easy to handle. Tissue conditioners have limited lifetime. They cure within four to eight weeks due to loss of plasticizer (phthalates).