Abstract
Il tema dell'amicizia in alcuni romanzi di formazione italiani (Moravia, Bassani, Morante) Tema vennskap – som behandlet i 4 italienske dannelsesromaner fra det 20. århundret (Moravia, Bassani, Morante) En “dannelsesroman”, der man ofte har brukt den tyske termen “Bildungsroman”, er en roman som forteller om utviklingen av hovedpersonen gjennom ungdomstiden fram mot moden alder. Jfr. f.eks. Wilhelm Meisters Lehrjahre av Johann Wolfgang Goethe, som utkom i 1796 og som er en slags modell for dannelsesromaner. Typisk er dette en roman som forteller om sterke følelsesmessige brytninger hos hovedpersonen, som ofte er i opposisjon mot familien og hjemmemiljøet. I den klassiske dannelsesroman er det likevel slik at etter hvert som hovedpersonen modnes, aksepterer han/hun verdiene til familien og miljøet som vedkommende er født inn i. Men etter Goethes tid, dvs. i løpet av 1800-tallet, forandrer dette idealet seg: Det oppstår en ny form for dannelsesroman der målet ikke er å vise hvordan hovedpersonen tilpasser seg samfunnet, men heller å analysere hovedpersonens søken etter identitet: “l'amore, l'ambizione, il passato” blir analysert i en psykologisk undersøkelse. På europeisk basis oppstår det en rekke romaner av denne typen, i Italia i det 20. århundret representert bl.a. ved forfatterne Alberto Moravia, Elsa Morante, Pier Paolo Pasolini, Giorgio Bassani, Italo Calvino, Umberto Saba og mange andre. Jeg har satt meg fore å analysere 4 slike romaner med tanke på behandlingen av temaet vennskap, spesielt grensene for vennskap. Jeg har sett spesielt på 4 romaner: Agostino og I due amici av Alberto Moravia, L'Isola di Arturo av Elsa Morante, og Il giardino dei Finzi-Contini av Giorgio Bassani. På ulike måter blir vennskapsbegrepet utfordret i disse romanene. I L'Isola di Arturo (“Arturos øy”) blir vennskapet mellom den morløse gutten Arturo og hans far totalt ødelagt av farens uærlighet, da faren i hemmelighet har hatt et homoseksuelt forhold mens Arturo har vært overlatt til seg selv. Arturos verden raser sammen da han får vite dette, paret med sjalusi overfor farens nye kjæreste som han blir introdusert for. Arturo forlater øya hvor han har tilbrakt hele sin barndom og ungdomstid. I Agostino blir vennskapet mellom den unge Agostino og hans mor utfordret av sjalusien overfor en fremmed som viser interesse for moren, noe som tvinger Agostino til å oppsøke nye venner blant jevnaldrende. Selv om Agostino lar seg tiltrekke av de nye vennene, mobber de ham for hans klassetilhørhet, og de gir ham en brutal seksuell oppvåkning. Agostino begynner, i likhet med de nye vennene, å se på moren som seksuelt vesen. Moravia viser med denne teksten hvordan følelser som sjalusi, skuffelse og mindreverdighetsfølelse er i stand til å ødelegge et vennskap. I I due amici (“De to vennene”) diskuterer Moravia hvordan forholdet mellom de to vennene Sergio og Maurizio utvikler seg. Sergio er fattig, seriøs, usikker på seg selv, mens Maurizio er rik, sikker på seg selv, overfladisk. Sergio lever sammen med sin venninne Lalla, som er engelsklærer, i et ørlite rom der de er nødt til å gå på kafeer for å få noe å spise. Lalla er lei av det fattige livet, og innrømmer at Maurizio har foreslått å gifte seg med henne. Likevel har hun avslått dette fordi hun elsker Sergio, og kjærligheten vil hun ikke gå på akkord med. Sergio skriver seg inn som medlem av PCI (kommunistpartiet), og det oppstår en diskusjon mellom Sergio og Maurizio om også sistnevnte burde gjøre det samme. Maurizio sier til Sergio at hvis han kan få gå til sengs med Lalla, skal han bli medlem av PCI dagen etter. Sergio gir etter hvert etter på dette punktet, men før han aksepterer, får han en større sum av Maurizio for å kjøpe noen skikkelige klær til Lalla. Dette gjør selvsagt sitt til at Sergio kommer i et avhengighetsforhold til Maurizio. Sergio har bruk for å “tilby” Lalla til Maurizio av to grunner: For å gjøre Maurizio til kommunist, og for omsider å kunne hale inn en seier over Maurizio som ellers er ham overlegen. Lalla og Sergio blir kjent med Moroni, en av Lallas engelsk-elever. Både Lalla, Sergio og Murizio blir invitert til Moronis hus på landet, hvor det blir klart at Maurizio likevel ikke kan tenke seg Lalla, og at han heller ikke kan tenke seg å bli kommunist. Derimot hadde han gitt Sergio pengene for å bli kvitt ham, “fordi en mann som aksepterer penger fra en annen som elsker hans kone, går tapt.” Lalla annonserer at hun vil være hos Moroni, som har spurt om hun vil gifte seg med ham. Sergio og Maurizio drar alene derfra, men deres vennskap ender likevel ikke i et endelig oppgjør. Moravia viser med denne teksten hvordan et miserabelt liv uten håp kan bringe en relativt normal person til å gjøre noe så skammelig og nedverdigende overfor venninnen. Moravia vil vel også si med dette at et vennskap som det mellom Sergio og Maurizio, bygget til de grader på forskjeller i økonomi, livsanskuelse og karaktertrekk, egentlig står for fall. I Il giardino dei Finzi-Contini (“Finzi-Continis hage”) forteller hovedpersonen, en ung jødisk gutt i byen Ferrara, hvordan han blir mottatt med all mulig gjestfrihet til å spille tennis med andre ungdommer i Finzi-Continis hage, et stort inngjerdet område tilhørende en aristokratisk jødisk familie. Dette foregår i 1938, året for bekjentgjørelsen av raselovene, hvor Mussolini nekter jøder å vise seg på offentlige steder, sportsevenementer og treningsmuligheter blant mye annet. Hovedpersonen treffer Micòl, en ung jente fra familien Finzi-Contini som han har hatt et godt øye til fra tidligere, og de to beynner å vandre rundt eller sykle i den store hagen. Forholdet mellom dem ser ut til å kunne utvikle seg til kjærlighet, iallfall fra hovedpersonens side, inntil en dag da Micòl trekker seg tibake fra ham uten påviselig grunn. Hun drar til Venezia for å gjøre ferdig universitetsutdannelsen sin der uten å underrette hovedpersonen, som likevel fortsetter å komme til Finzi-Contini – også som invitert til middagsmåltid. For å feire Pésah, den jødiske påsken, kommer Micòl tilbake, hovedpersonen prøver å kysse henne men hun skyver ham fra seg, men hun fortsetter å snakke med ham som om intet var hendt. Senere gjør hovedpersonen nok et mislykket forsøk: han velter seg over henne i sengen mens han besøker henne mens hun er syk. Endelig får han en forklaring på hennes oppførsel: Ifølge henne er de to altfor like til at de skal kunne forlove seg, som bror og søster, “det ville verken være bra eller mulig”. Hovedpersonen går med på å begrense besøkene til to ganger pr uke, hvoretter han gir opp Micòl og isteden begynner å søke vennskap med en av de noe eldre medlemmene av tennis-klanen, Malnate. Ifølge Micòl er hennes kjennskap til (eller hennes vennskap med?) hovedpersonen altfor dypt til å kunne være en spire til kjærlighet. Noen har også tolket dette slik: gitt de tragiske omstendighetene til dette vennskapet, nekter Micòl å se inn i framtiden, følgelig vil hun heller ikke forlove seg eller stifte noen familie. Man kan vel også si at Bassani med dette viser hvordan vennskapet kan forstyrre og forhindre kjærligheten i å utfolde seg, eventuelt at forsøkene på å utvikle et forhold til kjærlighet ødelegger vennskapet som var. Denne romanen føyer seg inn i en rekke romaner av Giorgio Bassani med motiv fra Ferrara og jødenes skjebne under krigen. Il giardino dei Finzi-Contini er nok delvis selvopplevd, og familien som tok så godt imot disse ungdommene fikk en tragisk slutt i konsentrasjonsleirene.