| dc.description.abstract | Hensikt: Hensikten med denne studien var å kartlegge oppfølgingen av anbefalte legemiddelintervensjoner etter legemiddelgjennomgang i sykehus når pasienten var tilbake i kommunehelsetjenesten, herunder hvilke legemiddelrelaterte problemer man finner og hvor mange som følges opp. Studien skulle videre kartlegge hvilken betydning legemiddelgjennomgangen og intervensjonene hadde for den enkelte pasient. Metode: Det ble gjennomført legemiddelgjennomganger for utvalgte pasienter ved medisinsk sengepost og eldremedisinsk poliklinikk ved Helse Førde, Nordfjord Sjukehus. Aktuelle legemiddelrelaterte problemer ble diskutert tverrfaglig med lege eller i tverrfaglig team (med tillegg av sykepleier, ergoterapeut og fysioterapeut). Pasienter hvor legemiddelgjennomgangen medførte anbefaling om legemiddelintervensjoner, og som videre samtykket til deltagelse, ble inkludert i studien. Epikrise med beskrivelser av anbefalinger om legemiddelintervensjoner (fra farmasøyt og lege) dannet grunnlag for oppfølging i kommunehelsetjenesten. Første kontakt for oppfølging ble tatt 2 uker etter at epikrise var sendt fra sengepost/poliklinikk. Kontakt gikk mot sykepleier/vernepleier i hjemmesykepleie/institusjon, og fokus ved første kontakt var om anbefalte legemiddelintervensjoner var fulgt opp av tilsynslege/fastlege. To uker etter første kontakt ble kommunehelsetjenesten kontaktet på nytt. Ved andre kontakt med kommunehelsetjenesten var fokus for oppfølging todelt. Oppfølging av anbefalte legemiddelintervensjoner ble etterspurt på nytt (for de som ikke var fulgt opp ved første kontakt), og i tillegg ble det i samtale med sykepleier/vernepleier etterspurt effekt av legemiddelendring, eventuelt effekt av manglende legemiddelendring, for den enkelte pasient. Disse var basert på objektive data når mulig, eller på helsepersonellobservasjoner. Resultat: Det ble inkludert 15 pasienter, 3 fra medisinsk sengepost og 12 fra eldremedisinsk poliklinikk. Fem av pasientene hadde institusjonsplass mens ti hadde bistand fra hjemmesykepleie. Pasientene var i alderen 60 til 92 år, ni kvinner og seks menn. Det ble totalt avdekket 58 legemiddelrelaterte problemer (LRP) til oppfølging i kommunehelsetjenesten, gjennomsnittlig 3,9 LRP per pasient. Ved klassifisering av de legemiddelrelaterte problemene kunne 54 av 58 LRP plasseres i kategoriene «Legemiddelvalg» (31 LRP) og «Dosering» (23 LRP). Ved første kontakt med kommunehelsetjenesten var 45 % av de anbefalte legemiddelintervensjonene fulgt opp helt. Hos 2 av 15 pasienter var alle LRP helt eller delvis fulgt opp og for 4 av 15 pasienter var ingen LRP fulgt opp. Ved andre kontakt var alle LRP helt eller delvis fulgt opp for 5 av 15 pasienter, og totalt var 62 % av LRPene helt eller delvis fulgt opp. Når det gjelder effekt av legemiddelgjennomgang for den enkelte pasient, ble det for legemiddelendringene som ble gjennomført ikke meldt tilbake fra sykepleier/vernepleier om økte legemiddelrelaterte problemer. I flere tilfeller var effekt av endring vanskelig å måle/observere, for eksempel ved at det er utfordrende og raskt måle effekt av seponering av forebyggende legemidler som statiner og vitamintilskudd. Når det gjelder effekt av manglende legemiddelendring var det for noen av pasientene observert forverring i tilstand, blant annet gjelder dette utsatt/ikke utført endring i antidepressiv behandling og smertestillende behandling. Studien viser at en større andel av LRP i kategorien «Dosering» følges opp, sett i forhold til antall LRP i kategorien «Legemiddelvalg». Konklusjon: Ved oppfølging av anbefalte legemiddelintervensjoner etter legemiddelgjennomganger i sykehus fant man at mange legemiddelrelaterte problemer ikke følges opp når pasienten er tilbake i kommunehelsetjenesten. Årsaken til manglende oppfølging er flere. En årsak er knyttet til sviktende informasjonsflyt fra sykehus til kommunehelsetjenesten, herunder tidsbruk før informasjon blir sendt fra sykehus og til den blir mottatt i kommunehelsetjenesten, og videre til anbefaling da blir vurdert og eventuelt effektuert. I tillegg kommer svikt i informasjonsflyten innad i kommunen. En annen årsak til manglende oppfølging er faglig uenighet om anbefalt intervensjon. Bakgrunn for uenighet kan være manglende tydelighet fra spesialisthelsetjenesten på hvorfor legemiddelendring er anbefalt. For den enkelte pasient er legemiddelgjennomgang en systematisk fremgangsmåte for å kvalitetssikre pasientens legemiddelbruk. Reduksjon i antall legemidler i bruk vil kunne medvirke til redusert risiko for bivirkninger og interaksjoner. Effekt av legemiddelintervensjon kan i mange tilfeller være vanskelig å måle. Farmasøyt er en viktig bidragsyter ved legemiddelgjennomgang i team både i spesialist- og kommunehelsetjenesten, og kan derfor nyttes som legemiddelkoordinator for oppfølging av legemiddelintervensjoner gjennom hele forløpet ved skifter av omsorgsnivå. | nob |