Original version
Agora : Journal for metafysisk spekulasjon. 2019, 36 (2), 26-32
Abstract
«Uten kanon slutter vi å tenke.» Dette leser vi i innledningen til Harold Blooms The Western Canon.1 Det setter tonen for Blooms budskap og minner meg om Arne Næss’ retoriske spørsmål: «Gjør det vondt å tenke?» Bloom ville ha satt pris på ironien. Sterk diktning stiller oss overfor en fremmed, en selsom, kanskje også truende og i alle fall krevende instans. Det vi ellers kaller stor litteratur, og som Bloom alltid omtaler som «sterk», er en arena for kamp og maktbegjær. Her finner vi de kanoniske verkene. Bare styrke kan slutte seg til styrke, fortsetter Bloom med henvisning til Nietzsche,2 altså kan ikke kanon åpnes for hvem som helst, man kan ikke melde seg inn. Kampen – agon – er et svar på angsten for påvirkning, men ikke slik å forstå at forfatteren nødvendigvis føler angst når han skal konkurrere med Dante og Shakespeare: Det sublime verket er angsten, som lesning, tolkning og svar på tidligere verk.3