Kampanjer for kvinner i kommunepolitikken

Abstract

Kvinneandelen i norske kommunestyrer har flatet ut de siste tjue åra. På landsbasis har andelen aldri kommet over 40 prosent, men gjennomsnittet dekker over store variasjoner. Valgforskere har studert hvordan partiene og velgerne påvirker kommunestyrenes sammensetting, men har i mindre grad vært opptatt av kvinners kollektive mobilisering. Kvinner har imidlertid aksjonert kollektivt for å få valgt inn flere kvinner siden stemmeretten ble innført; gjennom opplysningskampanjer, velgeraksjoner og systematisk arbeid i forhold til de politiske partiene. Denne artikkelen setter fokus på kvinnevalgkampanjene fra 1967. Den gir et historisk riss av kjønns(u)balanse og valgordning; deretter diskuterer den etablert forskning om partienes og velgeres strategiske bruk av valgordningen: Hvilken betydning partienes valglister har hatt i forhold til velgernes listerettinger for kvinnerepresentasjonen i kommunestyrene. Hovedanliggende er likevel å sette søkelyset på aksjoner og kampanjer for å få valgt inn flere kvinner – fra den første aksjonen på Utsira i 1925 til de mange kvinnepolitiske aksjonene fra 1967 og utover. Disse kampanjene er verdt større oppmerksomhet fordi de belyser kvinnebevegelsens rolle i relasjon til valg, gir interessant empiri til diskusjoner om den politiske betydningen av kjønn/kvinner, og setter partienes og velgernes handlinger inn i en bredere kulturell ramme.