Prinsippet om fri bevisbedømmelse i et komparativt rettshistorisk og psykologisk perspektiv

Abstract

Artikkelen gir en kort gjennomgang av hvordan prinsippet om fri bevismuntlighet historisk utviklet seg i Norge, Frankrike og Tyskland. Forbindelsene mellom avskaffelsen av tortur, framveksten av menneskerettigheter og bevisrettens utvikling drøftes. Det går nærmere 100 år mellom at prinsippet lovfestes i henholdsvis Frankrike og Norge. Til tross for sosiale, kulturelle og historiske forskjeller er det konstellasjonen av fri bevisbedømmelse, bevismuntlighet, offentlig anklageprosess og lekmannsdeltakelse organisert som jury som på ulike tidspunkter fikk politisk gjennomslag i alle de tre rettsordningene. Sammen etablerte prinsippene grunnstrukturen i en strafferettslig beslutningsmodell. Framveksten av prinsippet om fri bevisbedømmelse kan derfor vanskelig forstås alene, fordi begrunnelsene for dette prinsippet, både politisk og epistemologisk, var nær forbundet med de øvrige prinsippenes begrunnelser. I dag er det særlig koblingen mellom direkte bevisførsel og fri bevisbedømmelse som problematiseres fra fagpsykologisk og beslutningsteoretisk hold. Dagens kritikk har klare paralleller til advarslene som ble fremmet i juridisk teori på midten av 1800-tallet, mot den endrede beslutningsmodellen som disse prinsippene etablerte.