Ny ordning for spesialisering av allmennleger - hvordan forholder kommuner seg? En kvalitativ studie

Abstract

Sammendrag Jeg ønsket å se nærmere på den nye ordningen for spesialisering av allmennleger i kommunene. Tidligere har fastlegene selv hatt ansvaret for å få gjennomført sin spesialisering i allmennmedisin. Fra 1. mars i år har kommunene fått et økt ansvar for spesialiseringen av allmennleger. Kommunene skal ha en overordnet utdanningsplan og har fått ansvaret for å lage utdanningsplan for den enkelte lege og legge til rette for at legen kan få gjennomført læringsaktiviteter for å oppnå obligatoriske læringsmål. Kommunen har også et omfattende ansvar i forbindelse med supervisjon og veiledning, og for dokumentasjon av oppnådde læringsmål. Jeg ønsket å få innsikt i hvordan noen av landets relativt store kommuner forholder seg til dette økte ansvaret. Jeg benyttet kvalitativ metode. Jeg samlet primært inn data ved hjelp av fokusgrupper, men supplerte med individuelle intervjuer. Jeg rekrutterte informanter fra landets ti største kommuner, og fra Buskerud og Vestre Viken - området. Informantene mine er administrative ledere for allmennlegetjenesten og kommuneoverleger. Alle kommunene i min studie er relativt store, ingen av kommunene har under 10 000 innbyggere. Jeg benyttet tematisk analyse (Braun og Clarke, 2006) for å analysere mine data. Kommunene i min studie ser at den nye ordningen for spesialisering av allmennleger kan gi bedre kvalitet i allmennlegetjenesten. De mener imidlertid at de nasjonale helsemyndighetene kunne gjort en bedre jobb forut for innføring av ordningen, og de opplever at det er krevende for kommunene å implementere den nye ordningen. Kommunene i min studie mener at hovedutfordringene er uklar informasjon og manglende avklaringer fra nasjonale helsemyndigheter, at det følger lite økonomi med ordningen og at ordningen ikke er godt nok forankret i egen kommune. De jobber likevel med løsninger for å implementere ordningen, men noen få kommuner velger foreløpig å avvente eller gjøre minst mulig. Et viktig poeng er at kommunene vurderer at andre utfordringer innen allmennlegetjenesten er større og viktigere enn selve innføringen av den nye ordningen, nemlig rekrutteringssvikt og manglende bærekraft i fastlegeordningen. Enkelte kommuner i min studie gir uttrykk for at sikring av fastlegeordningen med bærekraftige nasjonale rammer burde vært prioritert av nasjonale helsemyndigheter før innføringen av den nye ordningen for spesialisering av allmennleger. Ut fra mine funn, ved en studie av noen av landets relativt store kommuner, kan det synes som om det kan være hensiktsmessig at nasjonale helsemyndigheter bruker noe mer tid på å utarbeide og planlegge reformer før de innføres. Hastverk og manglende avklaringer på viktige spørsmål ser ut til å være en hindring når det gjelder en vellykket innføring av den nye ordningen. Mine funn tyder også på at det kan være hensiktsmessig for nasjonale helsemyndigheter å se nærmere på hvordan kommunene høres. Kan det være muligheter for å få større kjennskap til den kommunale virkeligheten? Mine funn antyder at det vil være viktig for nasjonale helsemyndigheter å gjøre en god en god jobb, blant annet ved reformer og nye ordninger, ikke minst for å beholde en posisjon med, ikke bare formell makt, men også en posisjon der kommunene ser på dem som ekspertisen. Innad i kommunene er det viktig med gode ansvarsforankringer ved endringsprosesser. Mine funn tyder på at manglende ansvarsplassering er en hindring for hensiktsmessig innføring av reformen i flere av kommunene i min studie. Den viktigste praktiske implikasjonen er det åpenbare; at det haster med å få på plass bærekraftige nasjonale rammer for fastlegeordningen. Dette er det viktigste nasjonale helsemyndigheter kan gjøre for å bedre kvaliteten i allmennlegetjenesten.