Abstract
I denne masteroppgaven analyserer jeg forestillinger om kompetanse slik de diskursivt fremstilles i Nasjonal kompetansepolitisk strategi 2017-2021 fra Kompetanse Norge. Dette gjør jeg ved hjelp av problemstillingen: Hvordan fremstiller Nasjonal kompetansepolitisk strategi 2017-2021 (NKPS) forestillinger om kompetanse og hvilke implikasjoner kan strategien diskursivt sett ha for styring av voksenopplæring i Norge ? For å besvare denne problemstillingen stilte jeg følgende forskningsspørsmål; Hvilke intertekstuelle og interdiskusive rammer er med på å forme forestillinger om kompetanse i NKPS? Hvordan uttrykkes forestillinger om kompetanse gjennom språklige representasjoner i NKPS? Hvordan former NKPS måter å styre voksenopplæringen på? Ved hjelp av Norman Faircloughs rammeverk for kritisk diskursanalyse (CDA) undersøkes hvordan forestillinger om kompetanse kommer til uttrykk i Nasjonal kompetansepolitisk strategi 2017-2021(NKPS). For å gjøre dette analyserte jeg det interdiskursive og intertekstuelle grunnlaget i OECD Skills Strategy Action Report, NOU 2016:3: NOU 2016: 3: Ved et vendepunkt: Fra ressursøkonomi til kunnskapsøkonomi og Melding til stortinget 16 (2015-2016) Fra utenforskap til ny sjanse — Samordnet innsats for voksnes læring. Et av mine funn er at OECD Skills Strategy Action Report kan sees som en utløsende faktor for endringsprosesser i policyutforming av norsk voksenopplæring, der NOU 2016:3 og meld. St. 16 (2015-2016) fungerer som en intertekstuell forbindelse for NKPS. I analysen av NKPS undersøker jeg hvordan kompetanse blir artikulert gjennom en formell analyse av språkbruken. I tolkningsfasen identifiserte jeg kompetanse for arbeidslivet som en styrende diskurs i dokumentet. På bakgrunn av dette fortolker jeg hvordan kompetanse som en fremstilling kan sees i sammenheng med fremtidens kunnskapssamfunn. Mitt funn er at kompetanse blir nærmest utelukkende forstått som den enkeltes evne til å gjøre seg attraktive i kunnskapssamfunnet. Denne måten å forstå kompetanse på innen voksenopplæring har igjen implikasjoner for hvordan utdanningsinstitusjoners rolle blir overfor arbeidsmarkedet i en fremstilling om et kunnskapssamfunn. Disse forventningene har innvirkning på hvordan voksenopplæring blir utformet fra et institusjonsperspektiv og hva som blir sett på som nyttig voksenopplæring. I min analyse identifiserte jeg en epistemisk innramming som har implikasjoner for styring av voksenopplæring som igjen relaterer seg mot en post-byråkratisk styring.