Ensomhetens hundre ansikter. En studie av ensomhet, slik mummibøkene tillater det.

Abstract

Denne oppgaven tar utgangspunkt i følgende påstander: (1) Mummibøkenes virkelighetsnivåer er tuftet på idyll og psykologisk realisme, og mens idyllen styrer de tidlige bøkenes virkelighetsfremstilling, preges de senere fortellingenes virkelighetskonstruksjon av psykologisk realisme. (2) Ensomheten gis det uttrykket samtiden aksepterer. I oppgavens første kapittel kategoriserer jeg mummibøkene ut fra deres litterære virkelighetskonstruksjon, og som tilhørende enten idyllen eller realismen. Kategoriseringen knyttes i sin tur til en mummi-kronotop, for å synliggjøre hvordan mummibøkenes virkelighetskonstruksjon gir seg utslag i deres fremstilling av tid og rom. Deretter søker jeg en ensomhetsforståelse som kan anvendes i den videre analysen, og viser samtidig at ensomhetsformene jeg utvikler både formes av og former den konteksten de uttrykkes i. Selve analysen baserer seg på karakterene Snusmumriken og Mummitrollet, og ensomhetsformene som kommer til uttrykk i Kometen kommer (1968), Trollkarlens hatt (1968), Farlig midsommar (1969), Trollvinter (1957), ”Vårivisan” fra Det osynliga barnet (1962) og Sent i november (1970). Mummibøkenes historisk-sosiale kontekst, slik den har preget konstruksjonen av deres litterære univers, vil innreflekteres i lesningen. Målet har vært å avdekke et samspill mellom tekstenes to overordnede virkelighetsnivåer, idyllen og realismen, og ensomhetens uttrykk og funksjon.