| dc.description.abstract | Denne oppgaven tar for seg problemstillingen: «Hvilke ideer ledsager norske myndigheters førstelinjearbeid med flyktninger med funksjonshemminger? Hva slags praksiser bidrar disse ideene til å legitimere, og hvilke alternative perspektiver er tilsidesatt?». Til tross for at omlag 1/6 av verdens flyktninger har en funksjonshemming, og at flyktninger med funksjonshemminger opplever hyppigere menneskerettighetsbrudd og økt sårbarhet i alle deler av flyktningprosessen, er gruppen lite studert i forskning. Ideene som undersøkes er ulike forståelser av funksjonshemming, Funksjonshemming har tradisjonelt blitt forstått i medisinske og biologiske termer, som sykdom, skade eller en feil ved individets kropp. De senere årene reflekteres imidlertid forståelser av funksjonshemming som tar innover seg andre faktorer enn biologiske, og fremhever samfunnets betydning for å skape, opprettholde og regulere funksjonshemming, i større grad i forskning og offentlige dokumenter. Parallelt med utformingen av FN-konvensjonen for rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) har også funksjonshemming i større grad blitt ansett som et menneskerettighetsspørsmål. En idéanalyse som undersøker forståelser av funksjonshemminger i arbeidet med flyktninger med funksjonshemminger er ikke gjort tidligere. Det antas at hvilke forståelser av funksjonshemming aktørene er bærere av vil påvirke valg og vurderinger i alle faser av innvandrings- og integreringsprosessen, og dermed ha konsekvenser for hvem som velges ut som overføringsflyktninger, hvordan asyl- og klagesøknader vurderes, hva som vektlegges i opphold på asylmottak, om funksjonshemming bør registreres, og bosetting i kommuner. Avhandlingen viser at ideene har varierende gjennomslag hos ulike aktører og i ulike deler av prosessen. En medisinsk forståelse av funksjonshemming karakteriserer imidlertid store deler av praksis, hvilket har konsekvenser for hvilke handlingsalternativer som anses som legitime i møte med flyktninger med funksjonshemminger. Til tross for at de gjennomgående trekkes frem som særlig sårbare, og med særlig stort behov for vern av sine rettigheter, nedprioriteres flyktninger med funksjonshemminger i flere faser av det norske innvandrings- og integreringsarbeidet. | nob |