| dc.description.abstract | Bakgrunn og formål Utviklingsmessig stamming hos barnehagebarn betraktes ofte som en multifaktoriell vanske, der varierende risikofaktorer og årsaksforklaringer kan ha betydning. En høy andel barn som begynner å stamme vil oppleve at dette går over eller forbedres naturlig. Ikke alle barn opplever stamming som en vanske, men undersøkelser peker på at selv de yngste barna som stammer kan ha negative tanker og følelser knyttet til egne kommunikative ferdigheter. Det er bred enighet om å sette inn tiltak så tidlig som mulig etter stammestart, spesielt dersom barnet viser tegn til frustrasjon og negative reaksjoner knyttet til egen kommunikasjon. To av behandlingsprogrammene med tyngst evidens er Lidcombe og Restart DCM. Programmene har flere strukturelle likheter og deler et stort fokus på foreldreinvolvering. De er begge tidkrevende, sammensatte og har flere faser som det vektlegges at gjennomføres. Når det kommer til i hvilken grad stammingens årsak skrives frem, er det essensielle forskjeller mellom programmene. Lidcombe er å betrakte som et ateoretisk behandlingsprogram som legger til grunn et behavioristisk orientert læringssyn for behandling av stammevansken. Atferdsmodifiserende tiltak som verktøy i behandlingen kan ses på som instrumentelle med atferdsendringer som mål. Restart DCM legger krav-og-kapasitetmodellen til grunn og viser til at stamming kan oppstå som et resultat av misforholdet mellom barnets iboende kapasiteter og ytre krav fra barnets omgivelser. Med iboende kapasiteter menes lingvistiske, motoriske, emosjonelle og kognitive evner hos barnet, mens ytre krav kan handle om kravene omgivelsene stiller til kommunikasjonen barnet er en del av. Behandlingen tar sikte på å i første omgang senke kravene frå omgivelsene, for deretter å bygge opp barnets iboende kapasiteter. Denne masteroppgaven er en kritisk lesning av disse to behandlingsprogrammene, gjennom en dokumentanalyse av to artikler som diskuterer programmene. Gjennom oppgaven undersøkes det hvordan og hvilket syn på barn som kommer frem i programmene, hvordan tidlig innsats som begrep og strategi kan forstås i programmene, samt hvordan barnet som subjekt ivaretas innenfor rammene av evidensbasert praksis. Metode Den metodiske tilnærmingen for oppgaven er av kvalitativ art, med dokumentanalyse som grunnlag for drøftinger. To diskusjonsartikler som tar for seg henholdsvis Lidcombe-programmet og Restart DCM-programmet er valgt som datamateriale i denne oppgaven. Kritisk lesning av artiklene i tillegg til litteratur knyttet til programmene foretas gjennom teorier om syn på barn, tidlig innsats og evidensbasert praksis. Datamaterialet presenteres inndelt i spørsmål som ligger til grunn for lesningen, mens drøftingen foretas tematisert etter det teoretiske rammeverket. Analyse og drøfting Gjennom analyse og drøfting trekkes linjer mellom teorier knyttet til syn på barn, tidlig innsats og evidensbasert praksis og behandlingsprogrammene Lidcombe og Restart DCM. I oppgaven drøftes hvilket syn på barn som fremkommer i Lidcombe og Restart DCM, hvordan tidlig innsats som begrep og strategi kan forstås. I tillegg drøftes evidensbasert praksis i en logopedisk hverdag der usikkerhet knyttet til stammingens årsaker, valg av behandling og barns naturlige bedring fra stamming er viktige elementer. Syn på barnet som subjekt og aktør i eget liv i møte med programbaserte, instrumentelle programmer er blant hovedtemaene som tas opp. Oppgavens formål er i hovedsak å oppfordre logopeder som arbeider med barn til undring og kritisk tenkning knyttet til lesninger av forskning, evidens og programmer for behandling av barn. | nob |