Kor held -a seg lengst, og er han genusmarkør? - Ei undersøking av suffiksbruken på bunden form eintal i oslomålet

Abstract

Denne oppgåva handlar om bruken av suffiksa -a og ¬-en i bunden form eintal på substantiv i oslomålet. Med utgangspunkt i korpuset NoTa-Oslodelen, har eg sortert suffiksbruken etter grammatiske kategoriar og frekvens. I tillegg viser eg nokre generelle funn når det gjeld sosiale faktorar. IEin definerer vanlegvis genus utifrå kongruens, og i oslomålet er kongruensbøyinga til femininum borte. Men suffikset -a er ganske utbreidd. Denne oppgåva leitar etter mønster i kor -a held seg best. Basert på det me veit frå andre språk om tilordningsreglar for genus, drøftar eg også om -a bør kallast ein markør for genus eller bøyingsklasse. Oslomålet er spesielt interessant å undersøka fordi det finst to sosiolektar og bruken av -a versus -en har vore knytt til sosial klasse og identitet. Men det ser likevel ut som om nokre ord oftare får -a enn andre. Eg har gjort ei kvantitativ analyse basert på funn i NoTa- Oslodelen. Det er eit representativt talespråkkorpuset med data samla inn i tidsrommet 2004 – 2006. Førekomstane av dei to ulike suffiksa er sortert på sosiale faktorar, frekvens og grammatiske kategoriar. Konklusjonane mine er at valet av suffiks ikkje ser ut til å vera berre sosialt eller geografisk motivert. Resultata frå undersøkinga mi viser at det også er vanskeleg å sjå mønster i suffiksbruken basert på semantikk. Når det gjeld formelle faktorar, så er det tydeleg at trykklett -e i ubunden form ser ut til å predikera -a, uavhengig av semantiske faktorar og kor informanten bur. Kjernesemantikken ser ikkje ut til å predikera suffiksbruken, og når formelle eigenskapar ved ordet har sterkare overvekt av suffikset -a enn frekvens og semantikk, så viser denne oppgåva at me her snakkar om to ulike bøyingsklassar.