| dc.description.abstract | I store deler av det tidlig moderne Europa var det å gå i tjeneste den dominerende måten å livnære seg på som lønnsarbeider. Den typiske tjener var ung og ugift, kvinne eller mann, som bodde hos arbeidsgiveren hvor de utførte oppgaver knyttet til husholdet. Tjenere ble strengt regulert gjennom lovverk. I 1741 ble tukthuset i Christiania etablert, og bestemmelser om hvem som skulle dømmes til tukthuset ble beskrevet i Tukthusanordningen av 2. desember 1741. Sentralt i tukthusanordningen var målet om å få bukt med løsgjengeri, og den påla alle som var arbeidsføre å binde seg i årlig tjeneste. Lovgivningen på 1700-tallet la også gjennomgående strenge bestemmelser på forflytninger over administrative grenser, og forflytninger skulle skje med riktig pass og kontrolleres av prestene i de ulike sognene. I denne oppgaven har jeg undersøkt hvordan bestemmelsene om tjenestetvang og hjemstavn kunne settes ut i praksis, og område for undersøkelsene har vært Aker i perioden 1776-1787. Kildegrunnlaget for undersøkelsen har hovedsakelig vært protokollførte rettsaker der de tiltalte ble stilt for retten anklaget for løsgjengeri. Oppgaven tar for seg hvordan de som arresterte vurderte de tiltalte ved arrestasjon, hvordan de tiltalte forklarte seg, og hvilke forhold sorenskriveren la til grunn for endelig utfall på sakene. Kun 29% av de 210 løsgjengersakene i kildematerialet endte med tukthusdom. Noe av grunnen til dette ser ut til å være at retten hadde flere funksjoner enn å dømme, og at sorenskriveren hadde en mer pragmatisk tolkning av lovene enn det de som arresterte viste. Gjennomgående ble løsgjenger-begrepet knyttet til mangel på årlig tjeneste, eller manglende bevis fra fogden på å ha søkt tjeneste. Myndighetene gjennomførte inkvisisjoner, eller «jagninger», etter løsgjengere. 84% av de tiltalte ble arrestert i slike aksjoner, men bare 22% av de som ble arrestert ved inkvisisjon ble dømt til tukthuset. De som ble arrestert utenom inkvisisjon hadde ofte begått flere lovbrudd enn brudd på tjenestebestemmelsene alene, og 67% av disse ble dømt til tukthuset. Lovbestemmelsene forutsatte at det alltid ville være etterspørsel etter arbeidskraft, og at alle arbeidsdyktige kunne være i tjeneste. Sorenskriveren på sin side skulle veie ulike hensyn til samfunnsorden, husbondens behov for arbeidskraft og tiltaltes forutsetninger for å kunne være i tjeneste. | nob |