Abstract
I Norge skal ungdom i alderen 15-16 år velge utdanningsretning i det de går fra ungdomsskole til videregående opplæring. Til tross for at det legges frem som et «fritt» og «selvstendig» utdanningsvalg, vet man at det er et valg som bidrar til sosial reproduksjon, og kan derfor sees på som første institusjonelle differensieringsprosess. Mange aktører kan få betydning i valgprosessen, og utdannings- og yrkesrådgiverne i skolen er en av dem. Innen sosiologisk forskning er rådgivernes rolle svært lite utforsket, også i klasse- og ulikhetsspørsmål. I denne studien argumenterer jeg for at rådgivernes førstehånderfaringer og kunnskaper fra å følge valgprosessen tett, er svært verdifulle for å bedre forstå de utdanningsvalgmønstrene som dokumenteres. I denne studien anvendes derfor rådgivernes perspektiv i en studie av utdanningsvalg på 10. trinn i Oslo. Oslo som geografiske kontekst er svært aktuelt ettersom det er en «ulikhetenes by», i den forstand at befolkningen i øst og vest skiller seg fra hverandre på en rekke sosiale og kulturelle indikatorer. Tidligere forskning fra Oslo finner at mønstrene i utdanningsvalg er i overens-stemmelse med de sosiale ulikhetene ellers i byen. For eksempel er det flere elever på Oslos østkant som søker seg til de yrkesfaglige utdanningsprogrammene. I segregerte områder er det også avdekket at forskjeller i foreldres klassespesifikke oppdragelsesstrategier blir mer fremtredende. Dette vil kunne påvirke rådgivningen i skolen. Jeg undersøker primært to ulike forskningsspørsmål. Det første spørsmålet er deskriptivt: Hvilke faktorer tematiserer rådgiverne som viktigst for elevenes utdanningsvalg, og hvordan ser rådgiverne på sin egen rolle i dette valget? Det andre spørsmålet er analytisk, og henviser til en tolkning av de deskriptive funnene: Hvilken betydning får rådgiverne i sammenhengen mellom klasseulikhet og utdanningsvalg? Datamaterialet bygger på kvalitative forsknings-intervju med tolv rådgivere, som alle jobber på forskjellige ungdomsskoler i Oslo. Det overordnede fokuset i intervjuene var rådgivernes erfaringer med, og forståelse av, ungdoms utdanningsvalg, samt egen rolle i valgprosessen. Oppgavens teoretiske rammeverk bygger i hovedsak på teorier om individers ulike sosiale og kulturelle forutsetninger i utdanningssystemet, særlig inspirert av Annette Lareau og Pierre Bourdieu. Betydning av kulturelle logikker i foreldres involvering i utdanning er spesielt relevant i denne sammenheng, og her ser jeg til norske studier om oppdragelsesnormer i møte med skolesystemet. Jeg ser også til foreliggende studier av rådgivere, gjort i et klasse- og ulikhetsperspektiv, deriblant funn om rådgiveres håndtering av elever med forskjellig klassebakgrunn. Ikke minst inkluderer det teoretiske rammeverket tidligere forskning på utdanningsvalgmønstre i Oslo spesifikt. To faktorer blir tematisert som spesielt viktig fra rådgivernes perspektiv: foreldreinvolvering og yrkesfag. Temaene danner grunnlaget for studiens to analysekapitler. I første analysekapittel viser jeg til hvordan foreldrenes involvering i utdanningsvalg har stor betydning for hvordan rådgiverne går frem, noe som antyder at elevers klassebakgrunn kan farge rådgivningen som blir gitt. Nærmere bestemt handler det om hvilke involveringspraksiser som er hensiktsmessige for et godt samarbeid mellom rådgivere og foreldre. Her kan det trekkes paralleller til Lareaus funn om ulike kulturelle logikker i oppdragelsespraksiser hos middel- og arbeiderklassen. I andre analysekapittel viser jeg hvordan rådgiverne opplever og tolker eget arbeid med rådgivning til yrkesfaglige utdanningsprogram, som blir beskrevet som en utfordrende del av jobben. Her kommer det fram hvilke kjennetegn rådgiverne tillegger elever som passer til hver av de to utdanningsretningene. Videre handler kapittelet om forståelsesrammer av yrkesfag, som påvirker rådgiverne, elevene og foreldrene, og hvordan disse synes å gi forskjellig utslag på Oslos østkant- og vestkantskoler. Avslutningsvis diskuteres analysefunnene opp mot foreliggende teori og tidligere forskning, og i lys av samfunnsmessig relevans. Her stiller jeg spørsmål ved i hvilken grad rådgiverne blir påvirket av elevers klassebakgrunn, og på den måten bidrar til reprodusert ulikhet i utdanning. Jeg argumenterer for at middelklasseforeldres involveringspraksis og middelklasseelevers begrunnelser for utdanningsvalg blir anerkjent i stor grad. Til sammenligning stilles det oftere spørsmål ved både foreldreinvolvering og utdanningsvalg hos arbeiderklassen, og ikke minst hos minoriteter i skolen. Videre diskuterer jeg hvordan konstruksjonen av dikotome kategorier kan være en av forklaringene på hvorfor den yrkesfaglige rådgivningen oppleves som den gjør, og hvorfor det er lettere for rådgiverne på østkanten å rekruttere til yrkesfag. Alt i alt mener jeg å finne at rådgivernes forsøk på å tilrettelegge for «riktige» selvstendige utdanningsvalg resulterer klassetilpasset rådgivning. Samtidig understreker jeg at rådgivernes posisjon må ses i lys av den overordnede diskursen i samfunnet, og at det følgende ikke kan forventes at en rådgiver skal unngå å motta «klassede» signaler.