"Lavere terskel, raskere på" En kvalitativ studie av hvordan rektorer håndterer aktivitetskravet i opplæringslovens kapittel 9A-4

Abstract

I august 2017 ble opplæringsloven kapittel 9A endret, og skolene måtte forholde seg til en aktivitetsplikt for å sikre at alle elever har et trygt og godt psykososialt skolemiljø. Målet med denne mastergradsoppgaven har vært å undersøke rektorers rettsanvendelse og hvordan de håndterer nye rettslige krav i arbeidet med å skape et trygt og godt skolemiljø for elevene. Hovedperspektivet vårt har vært rettsliggjøring og rettslig styring, men vi har også anvendt perspektiver innen organisasjonslæring. Vi har valgt å ha fokus på kunnskapsutvikling i et dynamisk samspill mellom taus og eksplisitt kunnskap, og sett det opp mot skolen som en organisasjon med løse koblinger. For å undersøke problemstillingen har vi valgt å gjennomføre semistrukturert forskningsintervju med fire rektorer fra fire ulike kommuner. Fokuset har vært på utarbeidelse av den skriftlige aktivitetsplanen, rektors erfaringer med praktisering av aktivitetsplanen og erfaringer i forhold til tiltak for å skape et trygt og godt psykososialt skolemiljø. Hovedfunnene våre var at lovendringen av kapittel 9A-4 har ført til en tydeligere ansvarliggjøring i skolen. Rektor har ansvar for utarbeidelse av aktivitetsplan og lærerne har hovedansvar for gjennomføring av tiltak. Etter lovendringen opplever rektorene at de har lavere terskel for å sette i gang en aktivitetsplan med tiltak, og at de er raskere på. Ulempen med dette er at de bruker mye tid på dette arbeidet. Det er en overhengende fare for at lovpålagte oppgaver blir prioritert foran andre viktige oppgaver. Rektorene erfarer at samarbeid mellom elever, foresatte, lærere og andre instanser er viktig i utarbeidelsen av aktivitetsplanene. Dessuten er de opptatt av å jobbe forebyggende med systemtiltak for å sikre et godt psykososialt miljø ved skolen. Vi argumenterer for at lovendringen kan være et ledd i å påvirke noen av de løse koblingene i skolen, og at rektorer og lærere tar arbeidet med elevenes psykososiale miljø mer alvorlig enn tidligere. Dessuten ser vi at det utstrakte samarbeidet mellom alle involverte i slike saker, kan bidra til å gjøre taus kunnskap eksplisitt, og dermed bidra til kunnskapsutvikling i skolen.