| dc.description.abstract | Denne masterstudien omhandler en metode for risikohåndtering kalt Early Recognition Method (ERM). Tidligere forskning om ERM, og om risikohåndtering generelt, har ofte vært basert på kvantitative metoder. Jeg argumenterer for at en diskursanalytisk tilnærming kan gi et annet perspektiv og være et nyttig tilskudd til den eksisterende kunnskapen om ERM, Formålet med denne studien har vært å kritisk undersøke diskursive mønstre i tilknytning til ERM som metode. Mer spesifikt har protokollen for praktisk anvendelse av ERM vært gjenstand for en analyse som trekker på Michel Foucaults teorier om diskurs, kunnskap/viten og maktrelasjoner. Gjennom en analyse av teksten i ERM-protokollen, har tre diskurser trådt frem: en psykiatrisk diskurs, en vitenskapelig diskurs og en empowerment-diskurs. Disse diskursene bærer med seg spor av diskurser og epistemer som også er tilstede andre steder i det moderne vestlige samfunn. Basert på analysen kan det hevdes at diskursene står i et motsetningsforhold til hverandre. Det pågår en kamp om hva som ansees som sann viten og om hvem som innehar den. Pasienten tilordnes en posisjon som et subjekt kjennetegnet av sykdom og risiko, uten evne til å gjøre kloke valg om hva som er best for ham, og på samme tid oppfordres han til å innta en subjektposisjon der han med sin unike kunnskap om egen sykdom og hvordan denne håndteres, tar makten over sitt eget liv. Personalet tilbys en subjektposisjon som fagpersoner med en mer kvalifisert evne til å vite hva som er best for pasienten, delvis basert på sin vitenskapelige kunnskap om ERM. Samtidig presenteres de for en subjektposisjon der de må være et spørrende, passive subjekter som venter på en invitasjon fra pasienten til å få ta del i den unike kunnskapen som han innehar. Videre belyser min studie hvordan maktrelasjonene som kommer til syne gjennom diskursene samsvarer med endringer i det moderne samfunn, i det henseende at maktutøvelsen over borgerne har forandret seg. Jeg hevder at metodikken i ERM er representativ for maktrelasjoner basert på styringsmentalitet og det Foucault kaller selvets teknologier, idet pasienten anmodes om å ta del i å overvåke seg selv, med det formål å bli et bedre fungerende menneske. | eng |