Den norske auteuren. En begrepshistorisk analyse

Abstract

I sin doktoravhandling analyserer Johanne Kielland Servoll hvordan et fransk begrep om regissøren som kunstner har blitt tilpasset norsk filmkultur og ladet med ulike erfaringer og forventninger gjennom fire tiår: fra Arne Skouen på 50- og 60-tallet, via Pål Løkkeberg, Anja Breien og Per Blom på 70-tallet til Vibeke Løkkeberg på 80-tallet. I mange land har auteur vært et honnørord forbeholdt de største filmkunstnerne. Begrepet auteur er knyttet til filmregissører som gir sine filmer et personlig, kunstnerisk preg, og er sentralt i diskusjoner om regissørens person og rolle preger kunstnerisk kvalitet. I Norge har begrepet vært omstridt siden slutten av 1970-tallet. Auteurene ble beskyldt for å stå bak norsk films påståtte elendighet – noe uttrykk som «navlebeskuende auteurer» og «auteurkalkuner» indikerer. Arne Skouen fremheves som en sentral fortolker og formidler av auteurbegrepet. Skouen bidro til å legitimere ideen om forfatterregissøren i en fattig filmkultur og hans filmforfatterskap viser også hvordan de ulike situasjonene og tradisjonene i henholdsvis fransk og norsk kulturliv krevde ulike egenskaper hos en filmkunstner for å legitimere begrepet. Avhandlingen utfordrer også forståelsen av 60-tallet som oppbruddets tiår i norsk film og nyanserer ettertidens bilde av 70-tallets «navlebeskuende auteur». I stedet rettes oppmerksomheten mot umuligheten av en modernistisk og elitistisk kunstnerrolle i radikaliseringens, allmannamøtenes og det utvidete kulturbegrepets tiår. Avslutningsvis avslører Servoll auteurbegrepets kjønnsdimensjon. Etter at kvinnene hadde inntatt posisjoner som Norges fremste filmskapere på 70-tallet, ble det ved inngangen til 80-tallet relansert et mer «opprinnelig» auteurbegrep som gjorde det vanskeligere for kvinner å få aksept som filmkunstnere.