Politiavhør av traumatiserte ungdommer. Et omsorgsetisk traumeperspektiv.

Abstract

Studien analyserer 19 politiavhør av traumatiserte ungdommer fra terrorangrepet på Utøya i 2011 og studerer disse ved bruk av et omsorgsetisk traumeperspektiv. Det gjøres en dybdevideoanalyse av åtte avhør for å se på kommunikasjonen mellom etterforskerne og ungdommene i de antatt verste øyeblikkene i ungdommenes beretning. Med utgangspunkt i situasjoner der etterforskeren må forholde seg empatisk til vitnet, fremhever studien et behov for å utvikle en relasjonelt orientert refleksjonsmåte på avhørssituasjonen. Studien er hovedsakelig kvalitativ, med en kvantitativ del som brukes for å utdype studiens problemstilling. Den bruker en abduktiv metode for å utvikle verktøy slik at etterforskerne kan ivareta ungdommene ut ifra et omsorgsetisk traumeperspektiv i avhør. De sentrale begrepene i et omsorgsetisk traumeperspektiv er moden omsorg, unngåelse av skade (retraumatisering) og utøvelse av kontekstuell sensitivitet ved utfordringer i avhørssituasjonen. Studien bruker både teori og empiri for å definere de potensielt verste øyeblikkene og utvikler kategorier for å kartlegge etterforskernes traumeresponser. Den undersøker vitnenes første øyeblikk av fare, grad av øyekontakt mellom etterforsker og vitne ved de verste øyeblikkene i fri forklaring, og etterforskernes forskjellige traumeresponser i sonderingsfasen av politiavhør. Resultatene viser at etterforskerne gir i større grad belastende enn støttende traumeresponser. Av de belastende traumeresponsene har noen potensiale til å være retraumatiserende. Bare noen få etterforskere har traumeresponser som ivaretar ungdommen ut fra et omsorgsetisk traumeperspektiv. På bakgrunn av resultater og teori utvikler studien et forslag til modell for gjennomføring av avhørsprosessen ved de potensielt verste øyeblikkene. Det sentrale i modellen er å støtte etterforskeren i å strukturere en best mulig samtale slik at etterforskeren utfører avhør som gir detaljerte vitnebeskrivelser uten å retraumatisere. Implementering av et slikt omsorgsetisk traumeperspektiv kan gjøre etterforskerne bedre forberedt på å løse kommunikative dilemmaer omkring empati.

This thesis examines 19 investigative interviews of traumatised youth after the terror attack on Utøya in 2011, using an ethics of care perspective regarding trauma. Through eight indepth video analysis, the study considers the communication between police investigator and interviewee during the presumed worst moments as experienced by the victim. Based on situations where an empathic response from the investigator is desirable, the study highlights the need for developing a relationship-oriented reflection method. The methodology utilised is mainly qualitative, with a minor quantitative part to elaborate on the matter in question. Through abductive reasoning the study develops mindsets and tools for investigators to use during questioning, for the purpose of maintaining an ethics of care perspective regarding trauma. The key concepts in an ethics of care perspective are mature care, principles of not hurting (avoiding retraumatisation), and the exercise of contextual sensitivity throughout problematic situations. Using theory as well as empirical evidence, the study defines the victims’ presumed worst moments and develops categories to chart the investigators’ trauma responses. It first analyses the significance of the victims’ first moments of danger. It then considers the degree of eye contact between interviewer and interviewee in the first free account when presumed worst moments are described, and investigators’ various trauma responses during clarification and disclosure phases. Results show that investigators tend to respond to trauma in more taxing than supportive ways. Some of these responses have the potential to retraumatise. Only a small minority of investigators provide trauma responses in accordance with an ethic of care perspective regarding trauma. Based on results and theory, the study develops a procedure of investigative interviewing during communication of presumed worst moments. The aim of this framework is to support the investigator in constructing the best possible dialogue, while providing detailed information without retraumatising the victim. Implementing such an ethic of care perspective can better prepare investigators to solve empathy-related communicative dilemmas.