| dc.description.abstract | Temaet i denne oppgaven er kriminalitetsforebyggende arbeid i offentlige rom. Dette er et område som rommer mange strategier for forebygging, og oppgaven undersøker hvordan to ulike aktører bidrar på dette feltet, med fokus på fysisk utforming og andre situasjonelle tiltak. De siste årene har man sett en økning i polisiært arbeid utenfor politiet, særlig i forbindelse med kriminalitetsforebyggende og trygghetsskapende arbeid. Politiet har som samfunnets kanskje største trygghetsleverandør ansvar for å sikre ro og orden i det offentlige rom, men de er ikke alene om å bidra til at offentlige områder har kriminalitetsforebyggende kvaliteter ved seg. Plan- og bygningsloven ble endret i 2010, og lovfester at kriminalitetsforebyggende hensyn skal tas ved utvikling av nye bygg og områder. I teorien vil dermed dette være noe arkitekter er nødt til å forholde seg til i planleggingsprosesser av utearealer, men som ikke nødvendigvis er en tungtveiende føring til tross for at det er implementert i denne lovgivningen. Denne lovendringen hevdes å ha påvirket politiets rolle i kommunenes utbyggingsprosesser. For politiet er forebygging satt som primærstrategi i deres mål mot 2025, hvor det skal forebygges i alle ledd, så dette er kun en av mange forebyggingsarenaer for organisasjonen i sin helhet. Allikevel er ikke dette et innsatsområde som har fått etablere seg for politiets del, og det er dermed ikke avklart hvilken rolle de skal ha i dette arbeidet. Gjennom intervjuer av 16 informanter innenfor en forebyggende enhet i politiet og 6 ulike arkitektkontorer belyser denne oppgaven hvordan deres roller, tiltak og formål i det kriminalitetsforebyggende arbeid i offentlige rom kan forstås. Dette analyseres med utgangspunkt i teoretiske perspektiver som er sentrert rundt rolleteori, policing og VI miljøkriminologi (environmental criminology). Innenfor denne rammen forstås aktørers atferd som et uttrykk for deres rolle, mens det miljøkriminologiske bidrar til å belyse denne atferden. Disse perspektivene benyttes dermed for å forklare hvordan aktørenes forståelse av egne handlinger, posisjoner og arbeidsoppgaver relatert til kriminalitetsforebyggende arbeid kan være beskrivende for deres roller, tiltak og formål. Ut ifra disse forståelsene virker aktørene å være sikre på at deres kunnskap og bidrag kan ha gunstige effekter på kriminalitetsnivået i offentlige områder, men dette er ikke nødvendigvis et hovedfokus for noen av dem av den grunn. De ulike aspektene kan samtidig være et uttrykk for måten aktørene forstår sine egne omgivelser på. Forestillingene som fremkommer i oppgaven kan betegnes som ulike mentaliteter, som overordnet sett orientert rundt perspektiver på sosial kontroll, sikkerhet og trygghet i denne konteksten. Selv om forståelsene er nyanserte, har aktørene til tross for dette et felles mål i forbindelse med denne tematikken – nemlig å lage gode steder. Oppgavens funn er i hovedsak tett knyttet opp til hvordan både arkitektene og politiet ser ut til å ha et felles mål om å skape trygge, gode og kriminalitetsfrie områder. En tankegang om at design, utforming og kontrolltiltak i det offentlige rom kan påvirke både menneskelig handling eller kriminalitet har vært kjent i lang tid, men det ser likevel ut til å ha vært lite fokus på dette i Norden. Denne studien gir dermed først og fremst et bidrag til den pluraliserte policingen, samtidig som den undersøker et lite utforsket felt. | nob |