Rift i en Selviscenesettende Struktur: Et møte med Cell VIII (1998)

Abstract

Louise Bourgeois (1911-2010) etablerte et selvbiografisk, personlig program for sin kunstneriske produksjon. I både biografiske og psykoanalytiske tilnærminger gjenfortelles kunstnerens traumatiske barndomsminner som forklaring på kunsten. Særlig cellene er tradisjonelt forstått som at de er underordnet en felles fortellende struktur. Denne masteroppgaven diskuterer Bourgeois’ Cell VIII (1998) i lys av forholdet mellom kunnskap og ikke-kunnskap, slik begrepene er definert av Georges Didi-Huberman. I Confronting Images og Images in Spite of All argumenterer Didi-Huberman for et alternativ til tradisjonelle kunsthistoriske tolkningsmodeller, som forsøker å etablere en sikker kunnskap om kunstobjekter. I følge han, er et kunstverk ikke et objekt, men en hendelse som tar form i møte med betrakteren. Det er med dette som utgangspunkt at jeg søker å besvare følgende spørsmål: hvordan utfolder forholdet mellom performativitet og selvfremstilling seg i Cell VIII? Jeg argumenterer for en tilnærming til cellen som inkluderer både kunnskap om biografiske referanser og sanselige erfaringer slik de fremtrer i møte med kunstverket. Først nærmer jeg meg et alternativ til biografisk kunnskap om Bourgeois’ kunst. Kunstnerens selvbiografiske fortelling, slik den fremgår i «Child Abuse» (1982) og Album (1994) diskuteres i lys av Jon Helt Haarders begrep om performativ biografisme. Deretter plasserer jeg blikket på kunstverket Cell VIII og presenterer kunstnerens egne bemerkninger om cellene, for til slutt å se på hvilke nye betydningslag som åpner seg. Dette leder frem til en diskusjon omkring kunnskap og ikke-kunnskap i cellen, og hvordan det Didi-Huberman har definert som riften mellom disse kan åpne spørsmålet om kunstverket.