Til barnets beste. Empati, oppdragelse og slemme barn i barnelitteraturen: En komparativ analyse av Vi Børn (1890) og Intet (2000).

Abstract

I denne masteroppgaven foretar jeg en komparativ analyse av Vi Børn (1890) av Dikken Zwilgmeyer og Intet (2000) av Janne Teller. Jeg analyserer den impliserte forfatteren i verkene for å kunne si noe om hvilke normer og holdninger den voksne forfatteren formidler til barneleseren og hvilke konsekvenser det kan ha for barneleseren å lese om barn som gjør slemme ting mot andre mennesker. Jeg trekker inn forholdet mellom empati og fiksjon, og undersøker hva man kan lære av å lese skjønnlitteratur og hvordan voksne forfattere kan ta barneleseren og barnekarakterene på alvor. Barnelitteratur blir skrevet av voksne forfattere som befinner seg utenfor barndommen de selv formidler, og har tidligere vært preget av religiøs moralisme og et ønske om å oppdra, ikke underholde barneleseren. Jeg undersøker hvilke grep forfatterne gjør for å forsterke empatien hos leseren og hvilken effekt det asymmetriske forholdet mellom en voksen forfatter og en barneleser har å si for fremstillingene av verkenes holdninger og normer.