| dc.description.abstract | Prognoser viser at Osloregionen kan forvente en kraftig befolkningsvekst, med nærmere 350 000 flere innbyggere i løpet av de neste 20 årene. I den sammenheng vedtok man i 2015 Regional plan for areal og transport i Oslo og Akershus, som har til hensikt å fremme en bærekraftig og konkurransedyktig utvikling av regionen. Hovedprinsippet er en flerkjernet og knutepunktbasert fortetting i hovedstadsregionen, slik at transportbehovet og bilbruken kan reduseres per innbygger. Det er derfor utpekt flere prioriterte satsingsområder og regionale byer for fremtidig byvekst og fortetting; Lillestrøm er én av disse byene. I masteroppgaven min undersøker jeg hva slags betydning den regionale areal- og transportplanen har for plan- og styringsprosesser i Skedsmo kommune ved byutviklingen av Lillestrøm, og hvordan planen påvirker kommunens samhandling med private utbyggere. Regional plan fordrer en vesentlig grad av koordinering mellom ulike forvaltningsnivåer (samt markedsaktører) i Osloregionen. Gjennom kvalitative forskningsintervjuer belyser jeg derfor hvordan Skedsmo kommune håndterer forventningene fra regionnivået, når Lillestrøm nå skal utvikles som en regional by. Er målsettingene fra den regionale planen forankret i kommunens planarbeid og bypolitikk, eller nedtones den av andre hensyn? Oppgaven tar utgangspunkt i tre teoriområder: 1) Teorier om byspredning og suburbanisering (forstadsutvikling) belyser grunnlaget for at forstadsbyer som Lillestrøm, har fått en så sentral rolle i arbeidet for miljøvennlig by- og regionutvikling. 2) Videre trekker jeg på teorier om kompakt byutvikling og fortetting. Lokalt, ser man at storbyer, men også forsteder, i økende grad tilstreber å konsentrere utbyggingen til sentrale områder innenfor tettstedsgrensen. Regionalt, utspiller denne byutviklingsstrategien seg som en flerkjernet og knutepunktbasert fortetting. I Lillestrøm knyttes strategien også til en slags «post-suburbanisering», der forstedene gjennomgår en utvikling som kontrasterer med tradisjonelle forståelser. 3) Endelig, anvendes teorier om bypolitikk og styringslogikker i planleggingen. Her presenterer jeg flere styringsformer, som kan knyttes til Skedsmo kommunes rolle i utviklingen av regionbyen Lillestrøm og samarbeidet med markedsaktører. I Skedsmo og Lillestrøm, lar det seg vanskelig gjøre å identifisere én rådende planleggingstradisjon eller styringslogikk. Fra etterkrigstiden var planleggingen i vestlige byer gjerne sterkt offentlig initiert, ved at planmyndigheter aktivt utarbeidet region- og generalplaner. Denne hierarkiske styringsformen, har også hatt innflytelse på planleggingen av Lillestrøm og Osloregionen. I dag er byutviklingen derimot i større grad drevet av markedet, og en rekke aktører trekkes inn i planprosessene. I Skedsmo har den nettverks- og markedsorienterte planleggingen både blitt synlig gjennom kommunens samarbeid med andre offentlige og private aktører, men også ved at styringsevnen overfor utbyggerne presses. Denne studien finner imidlertid også at Skedsmo kommune har opprettholdt en relativt sterk styringsrolle, og i flere år fremmet en utvikling som generelt sammenfaller med regional plan. Kommunen legger klar vekt på helhetlig og langsiktig utbygging, og på bakgrunn av føringene fra det regionale nivået, argumenterer jeg i tillegg for ansatsen til en ny-rasjonell og regionalt orientert planlegging i Lillestrøm. Areal- og transportplanen ser ut til å understøtte denne styringslogikken, men innebærer samtidig at styringsevnen til Skedsmo også utfordres hierarkisk av regionnivået. | nob |