| dc.description.abstract | Kitty Lange Kielland (1843–1914) var både en engasjert samfunnsdebattant og den første store norske kvinnelige landskapsmaleren. I denne masteroppgaven foretar jeg en tematisk analyse av brevene hennes til Dagmar Skavlan, Eilif Peterssen og Arne Garborg, ved å se på hvordan hun skriver om kropp, helse, sosialt liv, kunstarbeidet, vær, geografi, kvinnesaken og selve brevskrivingen. Den russiske litteraturviteren og filosofen Mikhail Bakhtin hevdet at ingen ytringer står isolerte, og dette kommer til syne i analysen min, som viser at hun er en svært selvbevisst brevskriver som forholder seg ulikt til de tre mottakerne og skriver forskjellig til søsteren, maleren og forfatteren. Ved å ta utgangspunkt i disse brevene viser jeg en større bredde hos Kitty Kielland som brevskriver enn det jeg mener har blitt lagt frem før. Til tross for å ha vært fremtredende på flere arenaer finner jeg at Kitty Kielland til stadighet i ettertidens fremstillinger blir satt i relasjon til menn, med spesielt en interesse for å grave i kjærlighetslivet hennes. Jeg avdekker at kildematerialet som det baseres på her er tynt, og dette mener jeg setter andre aspekter ved brevene i skyggen, som det finnes bedre belegg for å skrive om. I tillegg stiller jeg spørsmål ved tyngden den eneste livskildringsboken som finnes om Kitty Kielland, har fått. Boken har fått så å si ingen kritikk i løpet av sin 20 års lange eksistens, og blir brukt som autoritativ kilde, til tross for sin manglende etterrettelighet og tilgjengelighet. | nob |