«Den store mengden vidunderlige foreteelser som tilhører vannets element». Den essayistiske modus og dens manifestasjon i Morten Strøksnes’ Havboka

Abstract

Omtrent da Havboka kom ut i 2015, startet forfatteren bak boka, Morten Strøksnes, en debatt om essaysjangeren. Debatten utspilte seg mellom Strøksnes og aktørene i det såkalte «essayistiske feltet», en fellesbetegnelse på forfattere og skribenter som utøver sjangeren i tidsskrifter og bokutgivelser. I sentrum av debatten fant man spørsmålet: «Hva er et essay?» Eller heller: «Hva bør det være?» Etter bokas utgivelse ble den hyllet for sitt essayistiske tilsnitt. Jeg undersøker i denne oppgaven hva dette vil si. Hva kjennetegner egentlig essayistikk, og bør vi være tilfreds med de sjangerkjennetegnene som har vært akseptert her til lands de siste 40 årene? Jeg argumenterer for at essayet slett ikke er en sjanger, men en modus eller skrivemåte. Å skrive essayistisk vil si å vedkjenne seg sin egen subjektivitet og formidle ens kunnskap via særegne retoriske og estetiske strategier. Denne skrivemåten kommer til uttrykk i Havboka gjennom blanding av vitenskap og kunst, samt utallige digresjoner og anekdoter, som demonstrerer vandrertoposet, et trekk mange holder fram som kjernen i essayet. Til slutt diskuterer jeg noen litteratursosiologiske følger mine funn får for forståelsen av essaydebatten, av bokas plass i denne, og av sjangeren overhodet.

Around the same time Shark drunk was originally published, the author of the book, Morten Strøksnes, entered a public dispute concerning the genre of the essay. The disagreement was between Strøksnes and the members of the so-called “field of essayism”, a group of writers producing essays in magazines, journals and published books. At the core of the argument we find the question: “What is an essay?” Or rather: “What should it be?” Shark drunk was well-received and especially its essayistic qualities was emphasised as a literary asset. In this dissertation I aim to scrutinise claims such as these. What typifies essayistic writing, and should we accept the constituting characteristics that have governed exercises within the genre for the last 40 years? I argue for an abolishment of essay as a genre. The essay is in my understanding more appropriately realised as a literary mode. To write essay-like encompasses acknowledgements of each’s own subjectivity and conveying one’s knowledge through rhetorical and aesthetic means. This essayistic mode of writing in Shark drunk is exemplified by a combination of science and art, as well as innumerable detours and anecdotes, in turn demonstrating the peripatetic topos, a hallmark of the essay that many scholars hypothesise. Finally, I discuss some of the sociological significances of these premises. Some of the insights on the essay this dissertation presents, seeks to rectify some of the genre-specific shortcomings of the current essay-theoretical paradigm.