Abstract
Sammendrag Mange land har introdusert sammenlignbare mål for vurdering i stor skala. De forutsetter kartlegging av elever, skoler og lærere gjennom blant annet nasjonale prøver, standardiserte tester som ansvarliggjør lærere gjennom offentliggjøring av sammenligninger mellom skoler. Hva har så finsk spesialundervisning med dette systemet å gjøre? Finland skiller seg fra andre land som har utviklet omfattende vurderingssystemer som er laget for å ansvarliggjøre lærere i det offentlige rom. Samtidig fremkommer det av forskning at Finland kan vise til langt bedre PISA-resultater enn land som bruker standardiserte tester som et styringsverktøy (Sørreime, 2012). Finland er dessuten det landet hvor det er minst sprik i karakterene mellom de sterkeste og svakeste elevene. Dessuten får mange elever tidlig støtteundervisning/spesialundervisning dersom de ikke klarer å følge tempoet i den normale undervisningen. Men det er også en mørkere side ved de finske elevenes skolehverdag. I Dagbladet skriver Hølleland (2008) at elevtrivselen i Finland ikke er like høy som i Norge, trass i at de har færre skoletimer per uke og lengre ferie enn norske elever. I 2013 kunne vi lese at Finland hadde en kultur for segregering som form av egne skoler for evneveike På bakgrunn av denne dystre statistikken har finske myndigheter endret skoleloven for å øke den indre differensieringen, som vil si at elevene gis ekstra støtte på skolen i sitt nærmiljø Det er derfor interessant å finne ut av hvilke føringer som ligger i finske styringsdokumenter vedrørende spesialundervisning, som er forskjellig fra de nye tendensene som preger politikkutformingen på området. I denne oppgaven har jeg oppsummert forskning og analysert utdanningspolitiske dokumenter om tilpasset opplæring og støtteundervisning i Finland og Norge. Jeg har også oppsummert generelle tendenser basert på offisielle statistikk som kan si noe om i hvilken grad Finland har sikret faglig og sosial integrering blant elevene med indre differensiering som utgangspunkt. Ettersom indre differensiering er et sentralt fagbegrep i oppgaven, vil jeg vise til hva det innebærer med utgangspunkt i Wolfgang Klafkis teori (Klafki, 2016). Analysen min viser at den finske skolen fungerer bra på flere punkter fordi likhetsidealer ivaretas gjennom et enhetlig styringssystem og et strengt regulert lovverk som ivaretar sosial og faglig integrering. For det første er eierskapet til skolene i all hovedsak statlige i Finland, til forskjell fra i Norge der mye ansvar er desentralisert. Styringen av den finske skolen er hierarkisk og de faste rammene som ny forskning og reformideer må innordne seg etter, er støttet av over 90 prosent av landets velgere (Sahlberg, 2013b). Styringen av den norske skolen er mer desentralisert og fragmentert – og samarbeidskulturen i systemet har vesentlige svakheter. De norske lovene og forskriftene representerer en svakere byråkratis-profesjonell koordinering av sosial og faglig integreringspraksis. Det har paradoksalt sett medført økte kontroller, konkurranse og en ansvarligjøring av skoler og lærere i Norge. En slik praksis kan sikre enkeltes rettigheter, men gå på bekostning av fellesskapende løsninger som sikrer faglig og sosial integrering. Den faglige forankringen i finske styringsdokumenter og finsk forskning er i stor grad bestemt av lærerstanden og profesjonsfaglige interesser som sikrer det autonome fagfeltet. Den tilsvarende faglige forankringen i Norge er i stor grad influert av politikere og faggrupperingeringer som har til dels ulike syn på integrering og måter å ivareta elever med ulike behov. Det fører til at beslutningsprosessene i det finske utdanningssystemet preges av et godt samarbeid mellom staten og lærerstanden. I Norge synes det å være andre betingelser for organisering og samarbeid om elver med spesielle behov. Sammenliknet med Finland, synes den formålsorienterte integreringskulturen å være mindre fremtredende.