| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven henleder å rette fokus på hvordan skole og lærere kan ivareta elever med selvmordstanker. Statistikken indikerer en økning av antall selvmord i alderen 0-24 år, tross en nedgang i totalt antall selvmord i Norges befolkning. Det oppfattes urovekkende, og daværende eldre- og folkehelseminister fremhevet at samfunnet må snu hver eneste sten for å forebygge selvmord (Helse- og omsorgsdepartementet, 2018). Barn og unge tilbringer store deler av hverdagen i skolen, og dette prosjektet forsøker å belyse skolen som en aktuell selvmordsforebyggende arena. Forskning viser at flere elever med psykiske utfordringer ikke får den hjelpen de trenger (Bru, Idsøe & Øverland, 2016a). Skolen har dermed en mulighet til å oppdage og deretter ivareta elever med selvmordstanker. Hvis elevene ikke får hjelp av helsevesenet er tankegangen at en positiv tilhørighet til skolen og lærere kan være verdifullt gjennom at elevene føler seg anerkjent, trygge og opplever mestring i livet. Problemstillingen for oppgaven er som følger: Hvordan kan skole og lærere ivareta elever med selvmordstanker? For å undersøke fenomenet ivaretakelse har jeg anvendt en kvalitativ forskningstilnærming, hvor jeg har benyttet semistrukturert-intervju for innsamling av data. Informantene består av to grupper, hvor av to lærere og tre såkalte eksperter. Lærerne har opplevd elever med selvmordstanker, og ekspertene har erfart å veilede og behandle barn og unge med selvmordstanker. Med utgangspunkt i prosjektets omfang av fem informanter, vil det ikke være gjennomførbart å si noe generelt om ivaretakelse. Heller har jeg prøvd å se sammenligninger gjennom et fenomenologisk perspektiv mellom informantenes livsverden og teoretisk forankring. Med andre ord informantenes opplevelser og erfaringer i møte med hverdagens situasjoner, og hvordan de forholder seg til denne (Dalen, 2011). Med grunnlag i datamaterialet og teoretisk innsikt fremkommer det ulike inspirerende funn som presenteres og drøftes opp mot hverandre. Ved bruk av en temasentrert analytisk tilnærming, er funnene kategorisert etter fire temaer basert på teori og utsagn fra informantene. De består av skolens og lærerens mandat, psykisk helse i skolen, ivaretakelse av elever med selvmordstanker og samarbeid med andre. På bakgrunn av disse skal de mest vesentlige funnene for prosjektet herunder presenteres. Først og fremst etterlyser lærere mer kunnskap om psykisk helse i skolen, samt en psykisk helse-handlingsplan som inneholder en konkret veiledning til lærere. Ledelsen stilles delvis til ansvar. Deretter fremheves nødvendigheten av normalisering av psykisk helse i skolen, fremfor store pakkeløsninger med fokus på diagnoser hos barn og unge. Redsel blir videre presentert som et sunnhetstegn hos mennesker som skal ivareta barn og unge med selvmordstanker. Lærere kan undervurdere seg selv i møte med elevene, men som regel holder det å være bevisst over egen fremtreden. Foruten å ta elevene på alvor, indikeres det en felles enighet om at relasjonskompetanse hos lærere, en anerkjennende tilnærming og et mestringsorientert læringsmiljø er sentralt for fenomenet ivaretakelse i skolen. Tross dette prosjektet og at annen forskning viser en etterlyst kunnskap om psykisk helse i skolen blant lærere (Ekornes, 2018), oppleves det som overraskende utfordrende å veilede enkelte lærere i denne tematikken. Funnet styrker oppfatningen om at all forskning ikke kan generaliseres, og stiller samtidig spørsmål rundt omfanget av motvillige holdninger hos lærere. Således antyder funnene at lærere bør utøve en forsiktighet på hvor mye foreldre skal inkluderes hvis eleven deler sårbar informasjon. Det bør være en balansegang mellom oppbygging av tillit hos elev og foreldresamarbeid. Avslutningsvis vies søkelyset mot at lærere ikke trenger å ha en grad innen psykologi for å ivareta elever med selvmordstanker. Det mest sentrale er å stole på seg selv og være ærlig i møte med elevene. Overordnet være seg selv og ha is i magen. Det enkle er det beste. | nob |