| dc.description.abstract | Sammendrag Bakgrunn, formål og problemstilling: Gjennom litteratursøk og i arbeid med temaet dysleksi fremgår det at mange elever opplever skolegangen som utfordrende. Elevene opplever et skolesystem og lærere som ikke følger dem opp og gir dem tilstrekkelig tilrettelegging i skolehverdagen. Dermed føler elevene at lærere ikke tror de har evner til å lykkes på skolen. Elevene føler seg derfor dumme og utenfor i klasse- og læringsmiljøet. Den norske skolen skal være for alle, uansett forutsetninger og evner. Det er skolens oppgave å tilpasse seg elevene, ikke motsatt. I dagens samfunn øker stadig viktigheten av høyere utdannelse, dermed stilles det enda høyere krav til dagens elever enn tidligere. Det er derfor viktige at elever som opplever skolen som utfordrende, får den tilretteleggingen, støtten og hjelpen de har rett på. Slik får de samme vilkår for å lykkes i videre utdannelse og i arbeidslivet. For å lykkes i dagens skole er det nødvendig at dyslektiske elever får kunnskap, tro på egne evner og eierskap til sin diagnose. Jeg har selv diagnosen dysleksi, og har kjent på kroppen hvordan diagnosen kan gjøre skolen utfordrende. Derfor brenner jeg for at elever som har en ekstra utfordring i sin skolehverdag skal få riktig tilrettelegging og oppfølging til å lykkes. Som utdannet grunnskolelærer, og student i spesialpedagogikk, har jeg erfart at det er viktig å styrke elevers mestringstro og læreglede. Derfor må elevene får kunnskap om sin egen diagnose, strategier, hjelpemidler og rettigheter som kan hjelpe å løse deres utfordringer. De må også få kunnskap om medvirkning og hvordan de kan være med å påvirke sin egen læringsprosess både i skolen og videre i sitt liv. Problemstillingen for denne studien er derfor følgende: «Hvordan opplever elever i videregående skole med dysleksi at de har fått medvirke i utredning og i videre oppfølgning?» Teori: Den teoretiske forankringen som ligger til grunn for denne studien er vesentlige aspekter som kan belyse problemstillingen og forskningsspørsmålene. Teorikapittelet tar for seg ulike aspekter, som dysleksi, sakkyndighetsprosessen, medvirkning, tilrettelegging for dyslektikere, og teori som underbygger elevens opplevelse av dysleksi. Metode: I studien benyttes kvalitativ tilnærming med fenomenologisk innfallsvinkel for å belyse problemstillingen. Ved hjelp av semistrukturerte intervjuer, intervjuet jeg fem mannlige elever med dysleksi fra en videregående skole i Rogaland. Tematisk analyse benyttes til å bearbeide datamaterialet. Resultat: I intervjuene fremkom det at elevene ikke opplever å bli tatt med i utredningsprosessen, eller å få medvirke i skolehverdagen. I tillegg har elevene lite kunnskap om egen diagnose, og flere holder diagnosen skjult for omverdenen. Videre mangler flere av elevene informasjon om sine rettigheter, og har ikke tilgang til hjelpemidlene de har krav på. De opplever også lite støtte og hjelp fra lærere og andre voksne i skolehverdagen, og føler ikke de får tilpasset opplæring. Funnene indikerer også at flere lærer ikke utfører elevsamtaler, og mangler kunnskap om dysleksi og forståelse for dyslektikere og deres utfordringer. Mange av elevene har en negativ holdning til diagnosen sin, og får dermed ingen eierskap til den. Flere av funnen i denne studien samsvarer i stor grad med tidligere funn fra forskning på feltet. | nob |