| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven er en undersøkelse av hvordan erfaringen av å bli iakttatt henger sammen med konstitueringen av subjektet i Jean Rhys’ romaner Voyage in the Dark (1934) og Good Morning, Midnight (1937). Fordi romanene konstruerer protagonistenes subjektivitet i førstepersons fortellerstemmer der refleksjoner og betraktninger synes underordnet kroppslige reaksjoner og sanseinntrykk, er det i hovedsak karakterenes opplevelse av egen subjektivitet som interesserer meg. Jeg baserer min forståelse av denne opplevelsen på et eksistensialistisk begrep om subjektet som levd erfaring, og i oppgavens innledende kapittel begrunner jeg dette valget i lys av Simone de Beauvoir, Toril Moi og Maurice Mearleau-Ponty. Foruten innledning og avslutning, består oppgaven av to analysekapitler. I begge kapitlene redegjør jeg for hvordan de to karakterene opplever at det er å bli iakttatt, og i dette viser jeg at begge karakterene, på noe ulike måter, befinner seg i periferien av samfunnet, og forstår seg selv i lys av sitt utenforskap. Videre diskuterer jeg i hvilken grad Rhys’ to protagonister har utviklet strategier som hjelper dem å håndtere erfaringen av å bli iakttatt. For å karakterisere ulikhetene mellom karakterene i henhold til slike strategier, benytter jeg meg av begreper som sårbarhet og rustning, der jeg argumenterer for at skjønt begge karakterene er svært sårbare i møte med andre menneskers blikk, er det kun én av de to kvinnene, Good Morning, Midnights Sasha Jansen, som erfarer disse strategiene som en form for rustning. Ved å diskutere strategiene som jeg mener ligger til grunn for forestillingen om en slik rustning, viser jeg hvordan denne rustningen må forstås som helt grunnleggende for Sashas erfaring av egen subjektivitet. Jeg avslutter hvert analysekapittel ved å belyse den nokså utbredte forståelsen av Rhys’ karakterer som splittede, splintrede eller fragmenterte. Dette gjør jeg hovedsakelig ut fra et psykoanalytisk begrepsapparat. Jeg viser dermed hvordan slike lesninger ikke behøver å fremstille karakterene som passive ofre, men snarere vitner om at de forsøker å forstå seg selv som subjekter i en verden der de opplever at de ikke finnes plass til dem. | nob |