| dc.description.abstract | Denne studien handler om innovasjonsprosessen i Asker kommunes satsingsprosjekt, Velferdslab. Målsettingen til prosjektet er å designe en ny modell for samstyring av tjenester til kommunens svakerestilte innbyggere med sammensatte behov. En prosjektgruppe satt sammen av representanter fra ulike tjenester har ansvaret for innovasjonsprosessen. Gruppen benytter en agil tilnærming der tjenesten utvikles samtidig som den testes i praksis. Underveis i innovasjonsprosessen får dermed prosjektgruppen mulighet til å identifisere det som fungerer bra og endre det som fungerer dårlig. Gjennom vekslinger mellom å lære av erfaring og omforme kunnskapen til handling, jobber prosjektgruppen i en syklus som fremmer kontinuerlig tjenesteinnovasjon. Denne tilnærmingen til tjenesteinnovasjon er svært mye brukt i norske kommuner (Høiseth-Gilje, Skogli, Baustad & Seeberg, 2018). Når man ønsker å si noe om innovasjonsprosessen i Velferdslab, er det meningsfullt å utforske prosesser som fremmer kollektiv læring i prosjektgruppen. Det er også meningsfullt å forstå læringsevne som nært knyttet til innovasjonsevne. Fordi Velferdslab har vært et pågående prosjekt over lengre tid og prosjektgruppen har vært den samme, åpnes det for å studere kollektiv kunnskapsutvikling i et lengre tidsperspektiv. Syklusen av felles refleksjon og handling, der kunnskap dannes gjennom, og gir grunnlaget for, aktiv eksperimentering, kan forstås som erfaringslæring (Kolb, 1984). Med dette perspektivet vil med andre ord læring markeres med handlingsendring. Jeg ser på ulike aspekter ved prosjektgruppens handlingsmønster og endringer i disse, og stiller følgende spørsmål: Hvilken rolle spiller kollektiv læring i kommunal tjenesteinnovasjon? Problemstillingen vil besvares med utgangspunkt i to forskningsspørsmål. 1. Hvordan kan innovasjonsprosessen i Asker kommunes Velferdslab forstås i lys av erfaringslæring? 2. Hvilke prosesser i prosjektgruppen fremmer kollektiv erfaringslæring? Det teoretiske rammeverket for studien bygger hovedsakelig på Kayes og Kolbs (2005) erfaringslæringsteori om funksjonelle aspekter ved kollektiv læring. Teorien plasseres i kontekst av tjenesteinnovasjon. Tjenestelogikk, tjenestedesign, samskaping, samstyring, og nettverk, er noen av begrepene som står sentralt. Jeg argumenterer for at relasjonen mellom prosjektgruppens erfaring og innovasjon, og prosessene som muliggjør gruppens utvikling til både en mekanisme og arena for kontinuerlig tjenesteinnovasjon, kan forstås med erfaringslæringens kjerneprinsipper. Kolbs (1984) erfaringslæringssyklus gjennom fire stadier – konkret erfaring, reflekterende observasjon, abstrakt konseptualisering og aktiv eksperimentering – viser seg imidlertid som mangelfull. Prosjektgruppens medlemmer henter erfaring individuelt i sine arbeidsdager i ulike organisasjoner. Gruppens felles erfaring og utgangspunkt for felles refleksjon og handling, er erfaringen som formidles i dialog. Den konkrete erfaringen må derfor disaggregeres fra den kollektive læringssyklusen for å unngå konflikt med synet på kunnskap som noe som konstrueres og ikke lar seg overføre direkte. Erfaringene som formidles i gruppens samtaler, vil i det påfølgende stadiet sammenliknes for å avdekke fellesnevnere. Dette er utgangspunktet for videre diskusjon og eksperimentering. På bakgrunn av dette, foreslår jeg en revidert syklus for kollektiv erfaringslæring. I forlengelse, og underbygget av studiens funn, aktualiseres praksis i kraft av dens begrensninger på språket. Prosjektgruppens medlemmer tilhører ulike organisasjoner preget av ulik praksis og har dermed forskjellige erfaringsbaserte rammer for forståelse. Et av studiens viktigste funn er betydningen av gruppens tverrorganisatoriske sammensetning. Det har tydelig vært en læringsprosess for medlemmene å bli kjent med hverandres organisasjoner og deres praksis. Utfallet er at de har bedre innsikt i utfordringer og muligheter i hverandres organisatoriske landskap, og tidligere fordommer er borte. Samspillet har dermed blitt bedre, og de kontakter hverandre utenom Velferdslab for råd og veiledning. Funnene tyder på at prosjektgruppen har dannet en ny praksis for samarbeid på tvers av organisatoriske grenser. Et annet svært viktig funn er ringvirkningene av læring de skaper utover i sine organisasjoner. Medarbeidere begynner å plukke opp den nye samarbeidspraksisen med tilhørende tankesett om kommunens instanser som én investor i fremtid og innbyggere. Barrierer for å ta kontakt med andre instanser har blitt mindre, og det er nærliggende å anta at utviklingen vil fortsette. Funnene kaster lys på behovet for å revidere rammeverket til Kayes og Kolb (2005) ved å tilføye praksis som et område for læring med betydning for den overordnede innovasjonsevnen. Et hovedmønster i funnene viser at prosjektgruppen har vært gjennom en læringsdrevet utvikling som over tid har forbedret innovasjonspotensialet og -evnen. Læringsprosessene har vært knyttet til ulike aspekter ved samarbeidet, og skisseres i funnene med endringer i handlingsmønster i tråd med erfaringslæringens kjerneprinsipp. Her markeres læring knyttet til utvikling av felles mål og hensikt, samt forbedringer i mønstre for interaksjon og prestasjon. Noen læringsprosesser fremstår som mer betydningsfulle for prosjektgruppen enn andre. Prosessene som samlet har fremmet utviklingen av et fellesskap preget av tillit, en felles forståelse og et felles språk, har gjennomgående vært et hovedtema i intervjumaterialet. Læringsprosessene understøtter utviklingen av en effektiv innovasjonsmekanisme og ideelle forutsetninger for kollektiv erfaringslæring gjennom dialog. Når den konkrete erfaringen disaggregeres fra den kollektive læringssyklusen, står samtalerommet frem som avgjørende for en god innovasjonsprosess. For å forstå innovasjonsprosessen i Velferdslab, må man altså forstå samspillet mellom erfaringslæring, prosjektgruppens utvikling, og de prosessene som muliggjør utviklingen. Prosjektgruppens dynamikker har gjennomgått en utvikling som har åpnet potensial for kontinuerlig innovasjon og tilpasning. Læringsprosesser som fremmer realiseringen av potensialet, vises i prosjektgruppens forbedrede evne til å nyttiggjøre ledelse, medarbeidere og eksterne rådgivere i nettverket. Utformingen av et system for feedback fra innbyggere er imidlertid i større grad en pågående læringsprosess. Ved å håndtere aktørene som kunnskapskilder i innovasjonsprosessen, involveres flere i samskapingen, og Velferdslabs verdi sikres. Prosjektgruppen forholder seg forskende til egen arbeidsdag, og kan sies å inngå i et forskende fellesskap med brukere, medarbeidere og ledelse. | nob |