| dc.description.abstract | Oslos befolkning forventes å vokse kraftig de neste tiårene. For å fasilitere den økende befolkningen legger myndighetene til rette for utstrakt boligbygging i byen. I motsetning til etterkrigstidens drabantbyutvikling skjer dagens boligbygging hovedsakelig i den allerede eksisterende byen; en kompakt byutviklingsstrategi. Transformasjon av Oslos tidligere havneområder er en del av denne strategien. Rundt årtusenskiftet ble det vedtatt at Oslos havnefront skulle utvikles til et attraktivt og mangfoldig by- og boligområde, kalt Fjordbyen. En del av Fjordbyutviklingen er nå ferdigstilt, beboere har flyttet inn og bybefolkningen har tatt det i bruk som rekreasjonsområde. Likevel viser forskning at Fjordbyen har blitt et område for samfunnets øvre klasser. I denne oppgaven ønsker jeg å studere hvordan Sørenga, i Fjordbyen, konstrueres som sted. Dette gjør jeg med bakgrunn i en rekke dybdeintervjuer med beboere, som sees i sammenheng med dokumenter fra Oslo kommune, markedsføringen av Sørenga, fortellinger fra media, og beskrivelser fra eiendomsutviklere og -meglere. For å forstå Sørenga som sted har jeg både studert de interne sidene (befolkningssammensetning, naboskap og beboernes livsstiler) og de utadvendte sidene (strategier for grensetrekking mot besøkende og resten av Bydel Gamle Oslo). Studien viser et nabolag med mye friksjon og få nære relasjoner. Likevel kommer beboerne sammen når de må. I tillegg viser studien til beboernes ulike strategier for å trekke grenser mot sosiale grupper og områder de anser som ”annerledes”. Studien illustrerer hvordan nyliberal byutvikling, eksemplifisert ved Fjordbyutvikling, bygger bykjerner for samfunnets øvre sosioøkonomiske grupper. På tross av at beboerne i slike områder har svært mobile livsstiler og utbredte sosiale nettverk, beveger de seg i byen som en ”flytende enklave”. | nob |