Paradokset etter In Amenas - En organisasjonsteoretisk studie av Utenriksdepartementets sikkerhetsorientering overfor norske virksomheter i utlandet

Abstract

16. januar 2013 ble et gassproduksjonsanlegg ved byen In Amenas i Algerie angrepet og flere ansatte ble tatt som gisler. Det norske selskapet Statoil var ett av operatørselskapene på anlegget og flere nordmenn var tilstede. Etter tre dager var terroraksjonen avsluttet. 23 gisler ble drept, blant disse var fem nordmenn. Angrepet i In Amenas er det verste angrepet i fredstid på norske økonomiske interesser utenfor Norge. Angrepet fant sted kort til etter 22. juli, og temaet sikkerhet sto høyt på dagsorden. Strukturelle endringen ble foreslått og penger bevilget. Likevel vil denne oppgaven vise at representanter for norske selskaper med virksomhet i utlandet ikke opplever at en faktisk endring har skjedd. Det er dette paradokset som er oppgavens fokus. Hvorfor har det ikke har skjedd en endring av Utenriksdepartementets (UD) sikkerhetsorientering overfor norske virksomheter i utlandet? Det teoretiske utgangspunktet for oppgaven er institusjonell teori. Med utgangspunkt i de tre organisasjonsteoretiske perspektivene; det instrumentelle perspektivet, kulturperspektivet og myteperspektivet analyserer denne oppgaven hvorfor det ikke har skjedd mer innenfor politikkfeltet etter angrepet i In Amenas. Nettopp samspillet mellom de tre perspektivene bidrar til å forklare hvorfor det ikke ble gjennomført endringer i UD sin sikkerhetsorientering overfor norske virksomheter i utlandet etter In Amenas. Manglende implementering av strukturelle endringer kan ut fra det instrumentelle perspektivet forstås som et resultat av institusjonell treghet, mens man i det kulturelle perspektivet forstår det som et resultat av stiavhengighet og ulike passenhetslogikker. Også myteperspektivet har forklaringskraft. At UD presenterer og gjennomfører strukturelle endringer som aldri implementeres kan forklares av hykleri. Dermed vil det for omgivelsene se ut som UD er en endringsvillig organisasjon, og slik skaffe den legitimitet og anerkjennelse. I realiteten har det imidlertid skjedd en dekobling i organisasjonen. Her fokuserer én del på den ytre, omdømmedrevne delen, med et sterkt fokus på legitimitet fra omgivelsene, mens den andre delen prioriterer andre mål og oppgaver. De tre perspektivene bidrar hver for seg til å forklare hvorfor det ikke har skjedd en endring av UDs sikkerhetsorientering for norske virksomheter i utlandet etter In Amenas. Men verden er ikke svart-hvitt. Derfor er det i realiteten samspillet mellom perspektivene som kan forklare politikkfeltet.