Parlamentarismens effekt på regjerings- og statsrådsstabiliteten - En analyse av norsk og svensk parlamentarisme i et 200-årig perspektiv

Abstract

I denne oppgaven studeres forholdet mellom parlamentarisme og regjerings- og statsrådsstabilitet. Hovedspørsmålet er: På hvilken måte har overgangen til et parlamentarisk system påvirket regjerings- og statsrådsstabiliteten i Norge og Sverige? Utgangspunktet for hovedspørsmålet er at eksisterende studier av demokratier og deres regjeringsforhold kun er knyttet til stabile parlamentariske forhold fra 1945 og utover. Det er derfor behov for et lengre perspektiv for å se hvordan den konstitusjonelle utviklingen – spesielt overgangen til parlamentarismen – har betydning for regjeringers og statsråders tid ved makten. Hovedspørsmålet besvares ved hjelp av historiske og juridiske kilder, samt data fra et omfattende datasett. Datasettet inneholder detaljert informasjon om norske og svenske regjeringer og statsråd tilbake til 1800-tallet, og blir analysert gjennom beskrivende statistikk. Oppgaven drar nytte av et teoretisk rammeverk bygget på studier av flere forfattere innenfor parlamentarisme og regjeringsstabilitet. Studien har flere hovedfunn. Norske og svenske regjeringer har i langt større grad blitt følsomme overfor valg i overgangen til et parlamentarisk system. Den første regjeringen som utgikk fra flertallet på Stortinget i Norge førte til en umiddelbar overgang fra individuelle statsrådsskifter til kollektive regjeringsskifter. Til sammenligning inntraff kollektive regjeringsskifter på et tidligere tidspunkt i Sverige. Statsrådsskiftene i Norge og Sverige har etter innføringen av parlamentarismen blitt mindre individuelle, og i større grad knyttet til regjeringsavgangene. Regjeringsavgangene har også vært knyttet til valg i begge landene, men det er kun i Norge at regjeringer har gått av grunnet parlamentariske krisesituasjoner, hvor mistillit uttrykkes. Til slutt viser dataene at individuelle statsrådsavganger skjer i regjeringer som sitter i hele, eller i flere, valgperioder i begge landene, men denne korrelasjonen er sterkest i det norske tilfellet. Sverige har også hatt mer stabile regjeringer enn Norge, men færre utskiftninger av individuelle statsråder totalt.