Ekstremt engasjement: En komparativ casestudie av Den nordiske motstandsbevegelsen i Norge, Sverige og Finland

Abstract

Hva kan forklare at noen høyreekstreme bevegelser vokser seg store og sterke, mens andre forblir små og ressurssvake? I denne oppgaven adresseres dette spørsmålet med utgangspunkt i tre caser fra den største høyreekstreme bevegelsen i Norden i dag, Den nordiske motstandsbevegelsen (DNM). På tross av at organisasjonen er samlet under én ledelse og deler en ambisjon om å opprette en raseren nordisk nasjon, har DNM vokst frem og utviklet ulike uttrykk i Norge, Sverige og Finland. Mens bevegelsen i Sverige har fått større oppslutning og utviklet et profesjonelt og militant uttrykk, har den finske grenen opptrådt mer egenrådig og den norske grenen vært marginal. Spørsmålet er hvorfor. For å besvare dette spørsmålet tas teoretiske konsepter fra studiet av sosiale bevegelser i bruk. Nærmere bestemt snevrer denne oppgaven seg inn mot ressursmobiliseringskonseptet, som vektlegger at en bevegelses tilgang på og mobilisering av ressurser påvirker sjansene for å lykkes og for å ta i bruk vold på veien. Funnene indikerer at særlig historisk bakgrunn og kontekst har vært av avgjørende betydning. Mens den svenske grenen har hatt gunstigere betingelser, har mørke historiske minner virket begrensende i Norge og Finland. Også i interaksjon med andre aktører har grenene opptrådt ulikt. Blant annet har den skarpe tonen mellom den svenske grenen og politiet framprovosert et mer militant image, og forbudsprosessen i Finland tvunget grenen til å tenke nytt. I tillegg har DNMs lederfigurer vært fundamentale for gruppas oppslutning og utvikling. Mens den svenske grenen har hatt to sterke og samlende lederskikkelser, har den finske ledelsen hatt hyppige utskiftninger og de norske lederne vært mindre tilstedeværende. Avslutningsvis kommer det også frem at den svenske grenen i størst grad har lykkes i å bygge opp en solid organisasjon, gjennom en spesialisert og profesjonalisert organisasjonsstruktur og sektlignende samfunn. Forklaringene antas å spille inn på grenenes volum, aksjonsformer og posisjon i et større landskap fra ytre høyre. Implikasjonene av disse funnene er todelte. For det første får funnene teoretiske implikasjoner fordi de indikerer at mer ressurser, i dette tilfellet, leder til mer vold - i strid med de teoretiske forventningene. Dette tyder på at det kan være behov for å justere det teoretiske rammeverket som analytisk verktøy i studiet av militante bevegelser. For det andre får funnene praktiske implikasjoner fordi det viser seg at både myndighetene og politiet står ovenfor et dilemma i møte med bevegelser som opererer i gråsonen av hva et demokratisk samfunn tolererer. Dilemmaet bunner i at repressive tiltak i denne studien ser ut til å føre til mer vold.

What can explain that some right wing extremist movements grow big and strong, whereas others remain small and weak? In the following thesis, this question is addressed through three cases from the biggest movement from the far right in the Nordics today, the Nordic Resistance Movement (NRM). Although the organization is gathered under the umbrella of one leadership, who shares the same ambition to create a new and “pure” Nordic nation, NRM has emerged and developed different expressions in Norway, Sweden and Finland. While the movement in Sweden has gained more support and developed a professional and militant expression, the Finnish division has acted more independently, and the Norwegian division has been marginal. The question is why. To answer this question, theoretical concepts from the social movement literature are utilized. More specifically, this thesis focuses on the resource mobilization concept. This emphasizes that a movement’s access to and mobilization of resources affect the chances to succeed, as well as to use violence to get there. The findings indicate that particularly historical background conditions and context are crucial to the outcome: The Swedish division has had more favorable conditions, while grim historical memories have had a constraining effect in Norway and Finland. NRM’s divisions in the Nordic countries have also acted differently in interaction with other actors. The sharp tone between the Swedish division and the police has, among other things, provoked the division to develop a more militant image. The trial process to ban the Finnish division has forced the organization to organize in new ways. In addition, the NRM’s leadership figures appear to be fundamental for the groups’ support and development. While the Swedish division has been led by two strong and unifying leaders, the Finnish leadership have been characterized by frequent replacements, and the Norwegian leaders have been less present altogether. Moreover, the Swedish division seems to have succeeded in building a solid organization to the greatest extent, through a specialized and professionalized organizational structure and cult-like communities. The explanations presented above are expected to influence the divisions’ volume, action repertoires and positions in a larger landscape from the far right. The implications of these findings are twofold. Firstly, they have theoretical implications seeing as they indicate that more resources, in this case, lead to more violence – contrary to the theoretical expectations. This suggests that it might be necessary to adapt the theoretical framework when using it as an analytical tool in the study of militant movements. Secondly, the findings have practical implications because they show that the authorities and the police are facing a dilemma when reacting to movements that operate in the grey area of what a democratic society can tolerate. This dilemma stems from the finding that repressive measures, in this case, appear to lead to more violence.