Kollegaveiledning - lærers erfaringer fra videregående skole

Abstract

Studien i denne oppgaven søker å bedre forstå fenomenet kollegaveiledning. Hensikten er å belyse potensialet som ligger i strukturert kollegaveiledning som verktøy for profesjonsutvikling og skoleutvikling. Min empiri bygger på erfaringer fra fire lærere fra to ulike videregående skoler. Det empiriske grunnlaget består av tre intervjuer; to individuelle intervjuer og ett gruppeintervju. Studien tar utgangspunkt i to reflekterende veiledningsmodeller; norske handlings- og refleksjonsmodellen og det internasjonale kollegaveiledningsprogrammet Peer Coaching. Begge modellene legger vekt på at refleksjonen skal være hos den som veiledes, mens veiledere fungerer som en kritisk venn som stiller undersøkende spørsmål. For at kollegaveiledningsforholdet skal være vellykket, er trygghet og tillit avgjørende elementer. Disse kollegaveiledningsmodellene knyttes til kommunikasjonsteori for å belyse at kommunikasjon i kollegaveiledningen ikke skjer uavhengig av kommunikasjon i skolen generelt. Funnene viser tydelig feltets kompleksitet og behov for mer kunnskap om og bevisstgjøring på kollegaveiledning. Dette er spesielt viktig for at lærere i et kollegaveiledningsforhold skal kunne forplikte seg til kritisk analyse av hverandres praksis uten at det oppleves som kritikk og ubehag. Skoleledere og ressurspersoner har et spesielt ansvar for å sikre kvalitet i kollegaveiledning og realisere potensiale som ligger i dette utviklingsverktøyet. Lærere nevner behov for en tydelig struktur og god tilrettelegging som motivasjon for å utføre kollegaveiledning. Observasjon og refleksjon nevnes som nyttige verktøy i en lærers skolehverdag. Samtidig påpekes det utfordringer med tidspress og lite oppfølging. Videre kommer det frem at det er mange tolkninger av hva som legges i begrepet kollegaveiledning og hvordan det skal gjennomføres. Dersom skoleledere ikke tar hensyn til læreres ulike behov, kan det skape motstand og skepsis. En viktig implikasjon kan være at aktuelle lærere i større grad får rollen som ressursperson og fungerer som en støtte både til ledelsen og kollegiet. Denne ressurspersonen kan være et mellomledd mellom ledelsen og kollegiet, uten å ha personalansvar og gå over i en administrativ stilling. Det betyr at skoleledere bør distribuere sin ledelse på dette området til lærere som kvalifiserte veiledere.