Lysten til å skrive. Kierkegaards Forord (1844) i lys av Bourdieu

Abstract

I denne oppgaven undersøker jeg hvilken posisjon som kommer til uttrykk i Søren Kierkegaards Forord (1844) knyttet til spørsmålet om litteraturens autonomi. Har litteraturen en verdi i seg selv, eller er den først og fremst verdifull dersom den oppfyller visse ytre krav? I min lesning bruker jeg begrepsapparat og perspektiver fra sosiologen Pierre Bourdieu som påstår at et litterært felt består av to motstridende poler med hver sine ytterpunkter som aldri blir realisert i praksis. Forfattere som forsøker å appellere til markedet, står i kontrast til forfatterne som skriver for en snevrere krets, og endog kan anse markedets gunst som et tegn på at forfatteren har solgt seg ut på bekostning av den litterære kvaliteten. Kampen står mellom børs og katedral, mellom indre og ytre drivkrefter, mellom symbolsk og økonomisk kapital. Posisjonen i Forord er preget av en tydelig avvisning av markedet og en latterliggjøring av forfattere som skriver bøker først og fremst for å tjene penger. Denne posisjonen kan knyttes til Kierkegaards økonomiske bakgrunn som gjorde det mulig for ham å skrive og publisere uten tanke på inntekten fra bøkene. Det kommer allikevel frem en sterk bevissthet om leseren i boken. Forfatteren har et behov for både nærhet og distanse, et behov for å bli sett og for å skjule seg på samme tid. Jeg argumenterer for at det ambivalente forholdet til leseren uttrykker en angst for å bli lest. Forord kan leses som et polemisk angrep på Johan Ludvig Heiberg og sistnevntes omtaler av Enten–Eller og Gjentagelsen. Det er godt dokumentert i Kierkegaardforskningen hvordan den danske dikteren aldri fikk den anerkjennelsen han ønsket seg fra den eldre og innflytelsesrike dikteren og kritikeren. For å si det med Bourdieu: Hvilken kapital skal en forfatter oppsøke dersom hverken den økonomiske eller den symbolske er tilgjengelig? I så måte kan kanskje Notabenes autonomietos i Forord representere noe bortenfor den autonomien Bourdieu beskriver i sin analyse. Notabene plasserer bokens verdi blant annet i forfatterens arbeid med boken: Forord kan leses som en hyllest til lysten til å skrive. Dette står i kontrast til mer tradisjonelle tolkninger av Kierkegaards virke der den maieutiske og didaktiske dimensjonen er sterkere betont. Jeg leser Forord som en lyrisk forsnakkelse, der Kierkegaard gjennom Notabene, vektlegger sider ved det å skrive som ikke kommer til uttrykk med like stor tydelighet noe annet sted i forfatterskapet.