Tyrkiasaken De skandinaviske landene og veien mot den interstatlige klagen i Den europeiske menneskerettighetskommisjonen i 1982

Abstract

Tyrkiasaken hadde sitt utspring i militærkuppet som ble gjennomført i landet 12. september 1980. Kuppet kom som en følge av den økende uroen i befolkningen som bunnet i dårlig politisk styring og høy arbeidsledighet. Rapporter og brev om kritikkverdige forhold i landet fortsatte å komme i tiden etter kuppet og de skandinaviske landene valgte til slutt å stevne Tyrkia for Den europeiske menneskerettighetskommisjonen sammen med Nederland og Frankrike. Klagen ble innsendt 1. juli 1982, nærmere to år etter kuppet. Sentralt i klageskriftet stod påstander om utbredt og systematisk bruk av tortur i tyrkiske fengsler. Dette var den andre saken i Den europeiske menneskerettighetskommisjonen hvor en sak ble fremmet uten at klagestatene hadde en egeninteresse i saken. Den første saken var i 1967 da de skandinaviske landene stevnet Hellas for brudd på flere artikler i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Hellas ble dømt på samtlige punkter i anklageskriftet, og saken demonstrerte at det ikke var utenkelig at utenforstående stater ville benytte seg av det europeiske menneskerettighetssystemet for å reagere på menneskerettighetsbrudd i andre land. Det tok nærmere 15 år før neste tilsvarende klage ble innlevert, også denne gangen av de skandinaviske statene. Oppgaven søker å belyse hvorfor de skandinaviske statene valgte å klage inn Tyrkia for Den europeiske menneskerettighetskommisjonen og hvem som var pådrivere for dette. Inspirert av den transnasjonale vendingen i faget, har særlig engasjementet fra ikke-statlige aktører som Amnesty International og fagbevegelsen vært av interesse. Oppgaven bidrar til å vise hvordan de transnasjonale relasjonene og aktiviteter er av betydning for ikke-statlige aktørers rolle og påvirkningsmulighet i statlige beslutningsprosesser.