Fanget i et politisk og militærtaktisk spill: Norske utenrikspolitiske motiver for Norges fredsbevarende styrker i Libanon 1978-1982

Abstract

Denne oppgaven er et bidrag til forståelsen av hvilke vurderinger og motiver som ble lagt til grunn for etableringen og opprettholdelsen av ett militært bidrag i FN-regi. FN har hatt stor støtte i befolkningen og hos norske beslutningstakere, og siden opprettelsen i 1945 har organisasjonen hatt en særstilling i norsk utenrikspolitikk. I 1978 ble den fredsbevarende United Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL) opprettet etter den israelske invasjonen av Sør-Libanon. Styrken skulle overvåke israelsk tilbaketrekning, opprette internasjonal fred og sikkerhet, og assistere libanesiske myndigheter til å gjenopprette suverenitet over eget landområde. De norske styrkene ble i Sør-Libanon i tjue år, og oppgaven undersøker tidsperioden fra 1978 til 1982. Oppdraget ble farligere enn forventet, noe som satte sitt preg på motivene og vurderingene som ble gjort av norske myndigheter. Oppgaven analyserer hvilke motiver norske beslutningstakere hadde for å sende norske soldater til Sør-Libanon. Videre undersøker oppgaven hvilke løpende vurderinger myndighetene gjorde og setter de i sammenheng med situasjonen slik den utspant seg i Libanon. Støtten til FN og USA var gjennomgående motiver for å opprette og opprettholde bidraget til FN-styrken, men etter hvert ble humanitært arbeid for lokalbefolkningen uttrykt som motiv for å fortsatt bli. Dette ble spesielt gjeldende etter den israelske invasjonen i 1982. Det politiske motivet for å opprette og opprettholde bidraget var en blanding av altruisme og egeninteresser, men etter hvert som oppdraget utspant seg ble altruisme et mer uttrykt motiv. Norske myndigheter oppfattet at de hadde lite handlingsrom angående det norske bidraget, og etter at norske styrker var sendt til Sør-Libanon var det som om bordet fanget den norske avgjørelsen. Etter hvert ble det tydelig for norske myndigheter at FN-styrken ble en fast brikke ingen turte å flytte på. De politiske omkostningene ble vurdert som for store til å trekke seg ut, selv om situasjonen ble ansett som meningsløs av norske beslutningstakere.