Annekteringen av Bouvetøya: Norge og Storbritannia, forhandlingene og de politiske konsekvensene av anneksjonen

Abstract

Denne oppgaven tar for seg annekteringen av den avsidesliggende Bouvetøya i Sørishavet. Øya ble annektert i 1927 av Lars Christensens utsendte ekspedisjon Norvegia. Som følger av anneksjonen kom den norske regjering og utenriksdepartementet i en tvist med den britiske regjeringen og Foreign Office. Dette var på bakgrunn av en britisk okkupasjon gjort hundre år tidligere, som skulle visstnok vært gjort på samme øy. Protesten fra den britiske regjering gjorde at den norske regjeringen stilte seg spørsmålene: Om det faktisk var tilfelle at denne øya var tidligere britisk? Og om den norske regjeringen, sammen med utenriksdepartementet, skulle ta saken videre: Hvilke interesser hadde Norge i så fall av øya? Norge har siden 1855 sett på Storbritannia som en slags storebror og beskytter av norsk integritet og nøytralitet. I denne sammenheng måtte den norske regjering være meget sikker i sin sak om de skulle utfordre britene på et imperialistisk nivå. Men for Norge var skipsfart, fangst og fiske de største økonomiske faktorene innenfor norsk næringsliv på denne tiden. Og på grunn av usikkerheten rundt den tidligere britiske okkupasjonen sin gyldighet, og at de økonomiske fordelene veide stort, valgte den norske regjeringen å gå videre med saken. Dette endte med en noteutveksling der britene tilslutt trakk seg tilbake av rettslige årsaker og av god vilje. Norge fikk Storbritannias godkjennelse av annekteringen av Bouvetøya, uten at det ble satt noen krav. Derimot ble det oppfordret fra britisk side å innføre restriksjoner på hvalfangst, og ikke å okkupere noe land innenfor britiske sektorer i Antarktis.