| dc.description.abstract | I denne oppgaven er ungdommer intervjuet om deres erfaringer fra samvær med foreldre som har utsatt dem for vold. Temaet for denne masterstudien er «hvordan barn, som er under barnevernets omsorg på grunn av vold i opprinnelseshjemmet, opplever samvær med foreldre som utøvet volden». Hensikten med studien har vært å få økt innsikt i hvordan barn og unge selv opplever å gjennomføre planlagte samvær med sine foreldre. Videre også i hvilken grad barn og unge opplever omsorgspersoners og barnevernsansattes handlinger i forbindelse med gjennomføring av samvær som støttende eller belastende. Selv om mange av ungdommene trekker frem flere av de samme temaene, viser funnene i undersøkelsen samtidig stor bredde og variasjon i hvordan ungdommene opplever å gjennomføre samvær med foreldre som har utsatt dem for vold. Alle ungdommene løfter frem at det er viktig å ha voksne rundt seg som bryr seg, som har nok tid, og som er sensitive for deres behov. Ut ifra det ungdommene forteller kan det se ut til at kvaliteten på relasjonen mellom ungdommen og den voksne er av større betydning enn hvilken rolle og funksjon den voksne har i ungdommens liv. Samtidig peker ungdommene på noen sentrale faktorer ved de ulike voksenrollene som betydningsfulle: • at det gir trygghet å ha tilsyn når ungdommene skal gjennomføre samvær med foreldre som har utsatt dem for vold. • at det er viktig å ha sensitive fosterforeldre som møter ungdommene på deres behov, er tilgjengelige og som setter av tid når ungdommene trenger støtte. • at det er viktig at foreldre faktisk endrer seg og møter ungdommene på en mer sensitiv måte for at ungdommene skal ha lyst å gjennomføre samvær, og for at samværet skal oppleves som positivt. • at kontaktpersoner i barnevernet må være tilgjengelige for ungdommene, og at ungdommene får være med å bestemme så mye som mulig når det gjelder gjennomføring av samvær. Ut ifra det ungdommene i denne undersøkelsen forteller kan det se ut til at når faktorene beskrevet over er til stede, ligger forholdene til rette for at ungdommene, til tross for tidligere traumatiske samspillserfaringer med foreldrene, kan oppleve samvær med foreldrene som utviklingsfremmende. Når ungdommene derimot opplever at foreldrene opprettholder lite sensitive samspillsstrategier, eller utsetter dem for nye krenkelser, ser det ut til at samværene snarere har en høy risiko for å oppleves som utviklingshemmende. Funnene i denne oppgaven ser ut til å støtte en oppfatning om at det er svært viktig å undersøke forholdene grundig for hvert enkelt barn som skal gjennomføre samvær, før det gjøres en vurdering av hva som kan sies å være til akkurat dette barnets beste. | nob |