| dc.description.abstract | Norske domstoler behandler årlig rundt 2600 foreldretvister, og av disse går mellom 20 og 30 prosent videre til hovedforhandling. Sakkyndigvurderinger har mye å si for utfallet i disse sakene, og er et omdiskutert tema, men det er lite systematisk forskning på norske sakkyndigvurderinger i foreldretvistsaker. Studien er et selvstendig prosjekt basert på anonymiserte sakkyndigvurderinger i 20 slike saker. Sakkyndigvurderingene ble analysert med bruk av fortolkende metode. I innledende analyserunder ble jeg oppmerksom på at påstander om vold og andre bekymringsfulle omsorgsforhold preget sakene, samtidig som det var stor variasjon i hvordan volden ble omtalt i sakkyndigvurderingene. For å forstå hvordan dette kunne ha seg, rettet jeg fokuset mot de sakkyndiges forståelser av omsorg, foreldreskap og utviklingsbetingelser, slik det framsto i tekstene. De sakkyndige la først og fremst vekt på emosjonell omsorg når de vurderte foreldreskapet. Hvordan foreldrene hadde tilrettelagt og fulgt opp barnas dagligliv over tid, fikk lite oppmerksomhet. Dette slo tydelig ut for mødrene, siden det var de som hadde hatt hovedansvaret for barneomsorgen i nesten alle familiene. Dessuten var det en tendens til at de to foreldrene i en og samme familie ble møtt med ulike blikk: Det kunne ofte framstå som om mødres omsorgsinnsats ble tatt for gitt, og framhevet ved sine mangler, mens fedres engasjement i barna i utgangspunktet ble forstått som positive innslag i barnas omsorgssituasjon. Det var påstander om vold i de aller fleste familiene. Likevel var det som om denne volden ‘glapp’ underveis. I mange tilfeller ble påstandene om vold liggende, uten å bli nærmere undersøkt og vurdert, og underbygde påstander om fedres vold fikk ikke nødvendigvis konsekvenser for hvordan fedrene ble vurdert som foreldre. Iblant fikk fars vold større konsekvenser for hvordan mors foreldreskap ble vurdert, ettersom hennes omsorgsutøvelse ble forstått som preget av volden. Mødrene ble også vurdert ut fra hvordan de bidro til å tilrettelegge for fedrenes foreldreskap, et ansvar hun ble tillagt også der det var underbygde påstander om vold fra far. Tilknytning, mors personlige egenskaper og ‘foreldrekonflikter’ ble tillagt stor betydning som utviklingsbetingelser for barna, mens kriminalitet og rus, og i noen tilfeller vold, fikk lite oppmerksomhet. Forståelsene av omsorg og utviklingsbetingelser som ble lagt til grunn i sakkyndigvurderingene, kom til uttrykk i vurderinger som gjorde det vanskelig å danne seg et dekkende bilde av helheten i barnas livssituasjon, og der vold kunne framstå som et isolert og mindre betydningsfullt aspekt ved foreldreskapet. Idealer om felles foreldreskap og betydningen av at barn har en relasjon til sin far så ut til å inngå i forståelsen som ble lagt til grunn. Men samtidig ble mødre og fedre målt opp mot ulike standarder, og en komplementær forståelse av foreldreskapet så ut til å være et implisitt premiss. Lavere krav til fedrene som omsorgspersoner kunne også ha sammenheng med at far i mange saker ble vurdert som samværsforelder, og ikke som potensiell omsorgsperson på heltid, men uten at dette nødvendigvis ble tydeliggjort. Oppgaven avrundes med forslag til hvordan resultatene kan brukes til å styrke de faglige refleksjonene knyttet til arbeid med sakkyndigvurderinger i foreldretvister, for å styrke kvaliteten i vurderinger som skal brukes til å fatte vedtak om hva som er til det enkelte barnets beste. | nob |