Haugen, Heen og Bjørklys kritikk av Ole Martin Moen bygger på omstridte samfunnsvitenskapelige premisser og en misforståelse av evolusjonsteori

Abstract

Haugen, Heen og Bjørkly har kritisert Ole Martin Moens forslag om at vi bør vurdere en ordning som går ut på å øke befolkningens IQ-nivå ved å betale kvinner en viss sum for å få dem til å velge å få barn med menn som har høy IQ. Selv mener jeg at en slik ordning fremstår som moralfilosofisk uforsvarlig. De tre kritikerne presenterer imidlertid en annen type kritikk som er verdt å diskutere, men som ikke fører frem. Det første argumentet deres tar utgangspunkt i at en ordning som den Moen diskuterer ville ført til lavere befolkningsvekst, og menneskehetens utslettelse på sikt. Jeg diskuterer først hvorvidt dette faktisk utgjør en innvending, før jeg forsøker å påvise en selvmotsigelse i argumentet. Den neste påstanden er at høyere gjennomsnittsintelligens vil føre til at variansen i IQ i befolkningen blir mindre. Dette vil igjen føre til at de assosiasjonene som i dag finnes mellom IQ og en lang rekke goder som utdannelse og helse vil opphøre. Jeg legger frem en teoretisk og empirisk fundert kritikk av det underliggende premisset om hvordan fordelingen av slike goder foregår, og jeg forsøker å vise at en økning av gjennomsnittsintelligensen i befolkningen mest sannsynlig ville medført i hvert fall noen av de individuelle og kollektive fordelene som Moen skisserer. Det tredje argumentet tar utgangspunkt i at det å sikre artens overlevelse kan ses som et mål for evolusjonen. Jeg forsøker å vise at hele argumentet er basert på en misforståelse av evolusjon som en teleologisk prosess.